Kviss og påfyll

Elin Ørjasæter: Luremus-demokratiet

Dersom man ber om innspill fra folk, bør man også ta innspillene på alvor. Dersom man ikke vil høre på folk, bør man heller ikke spørre dem.

I Førde ligger hedersmannen Nikolai Andreas Schei og roterer i sin grav. Han var mannen bak forrige store kommunereform. Den reformen var et mesterstykke i god og kunnskapsbasert politisk styring.

Schei-komiteen ble satt ned av regjeringen Gerhardsen i 1946 for å komme med forslag om ny kommunestruktur. Komiteen jobbet seg gjennom hvert eneste nes og hver eneste fjordarm med beregninger av folk og fe og veier og bruer, og konkluderte i tre store rapporter på til sammen 18 bind. Forslagene ble så debattert, vedtatt eller forkastet i Stortinget. Arbeidet varte til langt ut på 1960-tallet, og tallet på kommuner ble redusert fra 747 til 454 med forbausende lite bråk. Noen kommuner ble slått sammen, andre stykket opp og lagt bitvis til nabokommunene.

Det var den gang man bygget landet. Nå bare prater man. Man prater riktignok lite om hvor folk bor og arbeider, men desto mer om hvorvidt de blir utsatt for tvang. Prøv å telle hvor ofte Jan Tore Sanner har sagt «frivillighet» og hvor ofte Helga Pedersen har sagt «tvang» det siste året. Begge deler er malplassert.

For når ble beslutninger om administrativ inndeling av et lite land på fem millioner mennesker tvang? I så fall blir jeg utsatt for tvang fordi jeg betaler skatt. Bygging av en ny skole er tvang overfor dem som ikke har barn som skal gå på den. Hele demokratiet, når det fungerer, er en forferdelig tvang, ifølge denne logikken.

Over åtti prosent av kommunenes inntekter kommer enten direkte fra staten eller gjennom statlig gitte satser. Det samme gjelder tjenestetilbudet, altså utgiftssiden, som er bestemt av lover og forskrifter om skole, omsorg og andre kommunale tjenester. Prinsippet, og det er et godt prinsipp, er at tjenestene skal være nokså like uavhengig av hvilken kommune man bor i. I og med at både inntekts- og utgiftssiden er nasjonalt vedtatt, burde selvfølgelig også kommunestrukturen være det.

I stedet dukket denne ideen om frivillighet opp et sted fra Utopia. «Ønsket om likeverdig tjenestetilbud i alle landets kommuner står ikke i kontrast til det lokale selvstyret», for å sitere Kommunaldepartementet på regjeringen.no. Alle normalt intelligente personer forstår jo at den setningen er løgn. Selvfølgelig står de to i et motsetningsforhold til hverandre. Ved ikke å erkjenne den motsetningen holder man folk for narr. Det er dessverre akkurat det regjeringen gjør.

Først vedtok man en ny inntektsmodell som var ment å ­stimulere til sammenslåing. En slik modell kan endres av ­senere storting, og er derfor like nyttig som en gjerdestolpe i kvikksand. Deretter skulle kommunene ta stilling til om saken(e) skulle legges ut til folkeavstemning, og på hvilken måte spørsmål(ene) i så fall skulle formuleres. I løpet av våren har det blitt klart hvor uegnet slike avstemninger var for sakens formål. Valgdeltakelsen har vært helt nede i 18 prosent, som i Stord, eller folk har måttet ta stilling til så mange alternativer at saken ble meningsløs, som i Spydeberg. Eller de ble dumpet i siste sving av nabokommunen, som i Tydal, Selbu og Meråker, som alle plutselig måtte avlyse avstemningene.

«Vi har brukt ufattelig mye tid. Vi får trøste oss med at vi er blitt godt kjent», sa Kristiansund-ordfører Kjell Neergaard til Klassekampen 27. april, etter at nabokommunene hadde sagt nei til sammenslåing. I denne kommer alle ut som tapere, unntatt Jan Tore Sanner, som skyver ansvaret over på nivåene under seg mens han synger vakre viser om lokalt selvstyre.

Dersom man ber om innspill fra folk, bør man også ta innspillene på alvor. Dersom man ikke vil høre på folk, bør man heller ikke spørre dem. I denne saken spør man folket, men vil så trolig la være å ta hensyn til svarene. Det er stryk i elementær ledelse.

Til høsten vil antakelig fylkesmennene komme med forslag til sammenslåinger. I så fall har de få ildsjelene som engasjerte seg lokalt, god grunn til å føle seg lurt.

For når man først kom på den dårlige ideen at prosessen skulle styres nedenfra, må man faktisk ta konsekvensen av det. Hvis ikke ender kommunereformen som en oppvisning i luremus-demokrati. Jan Tore Sanner bør innse nederlaget, og heller komme tilbake om ti år og designe en helt annen prosess. Den bør likne på den Einar Gerhardsen startet i 1946: Innsamling av kunnskap for så å gi en kvalifisert anbefaling for hver eneste kommune. Og deretter la Stortinget ta den endelige beslutningen.

Det hadde vært demokrati. I stedet for luremus-demokrati.

Mer fra Kviss og påfyll