Aktuelt

Trussel som forsvant

Forrige uke ble rapporten «Særfinansiering av utsatte humaniorafag» sendt ut på høring Mandatet har vært å sikre at Norge ikke mister sentrale kulturfag; en viktig rapport i en tid der humaniora nærmest offisielt er erklært for kriserammet. Utvalget bak rapporten ledes av Einar Lie, professor i økonomisk historie ved Universitetet i Oslo.

Lie-utvalget har løst sitt mandat på en ganske original måte. Det mest slående er dets definisjon av utsatte fag, som lyder slik: «et fag som er tenkt lagt ned ved en institusjon som tilbyr dette som siste gjenværende fag nasjonalt». Her er altså et fag ikke utsatt før det står på terskelen til fullstendig utradering. Den som hadde ventet et mer utfyllende trusselbilde, ventet slik forgjeves, simpelthen fordi truede fag – etter utvalgets definisjon – ikke finnes: «Etter ekspertgruppens definisjon er vi i dag i en situasjon der ingen fag er nedleggingstruet. […] Derfor kan det heller ikke lages en liste over fag som faller inn under ordningen».

Likevel vet vi jo godt at svært mange humanistisk fag er presset. Norrøn filologi, klassiske språk som gresk og latin og en haug med andre språkfag er de seneste årene jevnlig blitt foreslått nedlagt, eller de er blitt så kraftig redusert at overlevelse er vanskelig. Også store allmenndannende fag bygges ned. I nærmere ti år har teatervitenskap vært en utsatt post i budsjettene. I møte med Lie-utvalget har dekaner ved NTNU og UiT selv beskrevet allmenn litteraturvitenskap som «utsatt». Trusselbildet er altså ikke bare rettet mot «støvete, kuriøse» fag, vi snakker snarere om en situasjon der Ibsens hjemland står uten en bred nasjonal utdanning innen litteratur og drama.

Universitetene trenger støtte utenfra når de skal argumentere for slike fags eksistensberettigelse. Det er lett å tape i budsjettøyeblikket når man er forpliktet til å snakke fra et hundreårsperspektiv. Her gir ikke Lie-utvalget den ytre støtten universitetene kunne trengt. Det reiser istedenfor en ny problemstilling, som ikke lå i det opprinnelige mandatet, nemlig behovet for omstilling. Rapporten viser en tilbakevendende bekymring for «konservatisme i sektoren».

Ett sted ser det ut som om utvalget ønsket seg et annet mandat.

Ett sted ser det ut som om utvalget ønsket seg et annet mandat, og det peker på muligheten for en ny finansieringsordning for å «styrke endringsevnen ved for eksempel å delfinansiere fag som institusjonene ikke selv har planer om å opprette (kunnskap om nye globale maktsentra, innvandrerspråk mv)». Det understrekes at «nyskaping må sikres». Utvalget har selvsagt et poeng. Slik politikere legger føringer for å utdanne flere kirurger eller politifolk eller håndverkere, må også humanister «levere til samfunnet». Det må være en balansegang mellom universitetenes autonomi og kunnskapen som samfunnet har behov for – en balansegang som er formulert slik i humaniorameldingen: «Faglig frihet og ansvar innebærer også at universiteter og høyskoler har en forpliktelse til å sette seg inn i samfunnets behov og respondere på dem». Dette er ikke snever nyttetenkning, men en anerkjennelse av at vi trenger humanister i samfunnets midte; folk som kan oversette, fortolke, gjennomskue og formidle samfunnsendringer for oss. Men poenget – og dette kan man savne i Lie-utvalgets rapport – er en anerkjennelse av at humanisters særskilte kompetanse faktisk er utsatt, på grunn av strømlinjeforming, nyttelogikk og historieløshet. Når anerkjennelsen ikke ble formulert her, må andre gjøre det: Humanister trengs i en kaotisk tid.

LL

Mer fra Aktuelt