I strømmen av rituelle erklæringer etter terrorangrep som dem i Paris og i København sist helg, finner vi forsikringen om at vi må fortsette å leve og gå på jobb akkurat som før. Vi må ikke la oss skremme til taushet og selvsensur, heter det. Vi skal insistere på vår identitet og på våre liberale verdier. I norsk sammenheng, og særlig i en uke der organiseringen av politiet er på dagsordenen, er det naturlig å peke på Thorbjørn Egners politimester Bastian som en bærer av sentrale, nasjonale dyder. Politimesteren er, som kjent, en vennlig mann, for det synes han at man skal være hvis man kan. Man skal ikke plage andre, men være grei og snill. Og for øvrig kan man gjøre som man vil.
Norsk politi er i dag midlertidig bevæpnet som følge av terrortrusselen. Justisdepartementet besluttet i forrige uke – dagen før terroranslaget i Danmark – at bevæpningen av politiet utvides til 12. april. Debatten om snikinnføring av generell bevæpning av politiet har gått siden før jul. Terroren i Danmark er ikke et argument for generell bevæpning av norsk politi. Vi må heller ikke la frykten bli bakteppet for debatten om en så stor endring som generell bevæpning av norsk politi ville være. Men angrepet i København kaster unektelig et eget lys over debatten om opplevd og faktisk sikkerhet.
«Vi føler oss trygge», var en smilende Ervin Kohns kontante svar da en bekymret NRK-journalist spurte hvordan døgnkontinuerlig væpnet politivakt fikk medlemmene av det jødiske samfunnet til å føle seg. Underforstått: Er det ikke skummelt med så mye politi?
Dagens politimestere har større utfordringer i sine distrikter enn tre bofaste røvere og en retthaversk kjeftesmelle. Selv om vi ikke skal bruke enkelthendelser som argumenter i den prinsipielle debatten, må vi huske utgangspunktet for politireformen som ble presentert denne uken. Bildet av norsk politi i den synkende gummibåten i Tyrifjorden er vanskelig å glemme. Fortellingene om politiet som søkte dekning mens turister fra campingplassen risikerte livet i kuleregnet for å fiske opp ungdommer fra vannet, gjorde inntrykk. Nå var ikke sammenslåing av politidistrikter en del av Gjørv-kommisjonens foreslåtte tiltak for å bøte på svikten. Risikoerkjennelse og gjennomføringsevne, derimot, sto på listen over hovedanbefalinger. Politimester Bastians menneskevennlighet kan drives så langt at også den går på helsen løs.
En av lærdommene etter 22. juli er at det må finnes våkne folk på jobb, også i fellesferien. Da terroralarmen gikk 24. juli i fjor, var det fint å se politi i bybildet. Vi ønsker derfor regjeringens «nærpoliti» velkommen. Et flott ord! Selv om det er vanskelig å se at nedleggelse av lensmannskontorer og sentralisert ledelse faktisk vil bringe politiet nærmere og gjøre det mer effektivt lokalt. Presentasjonen av politireformen er en påminnelse om at det bak store reformer alltid ligger en god porsjon ønsketenkning.
Kunstforeningen på Hamar er fortsatt et mindre opplagt terrormål enn synagogen i Oslo. Men vanlige folk i de store byene, også her i Norge, må antagelig bare venne seg til å se politi med våpen oftere. Når det gjelder spørsmålet om generell bevæpning, er det fortsatt ikke noe vi vil ha. Tenk på London: Byen har vært mål for terrorister i mer enn hundre år, likevel tviholder de på sin ubevæpnede «bobby».
Vi går ikke rundt og er redde hele tiden, men alt er ikke som før. Det finnes ikke lenger noen unnskyldning for å være naiv.
MKS
Se også Politisk analyse side 16.