Annonse
00:42 - 06. februar 2015

Kulde er kulde

Annonse

LEDER

Det er alltid forstyrrende å skritte over folk som sitter stille på fortauet. Når gradestokken viser ti kuldegrader, og det blåser surt langs bakken, føles det nesten rått – når vi i det hele tatt legger merke til det.

Etter at regjeringen sendte lovforslaget om nasjonalt tiggeforbud ut på høring med frist 15. februar, var debatten løs. Nå er forslaget dødt: Senterpartiet ble inntil denne uken sett på som garantisten for et nasjonalt tiggerforbud, etter sitt landsmøtevedtak i fjor. Torsdag formiddag snudde partiet. En drøy time senere trakk regjeringen forslaget tilbake.

Stortinget har allerede åpnet for kommunal meldeplikt for tiggere (2013) og bekreftet at kommunene kan vedta lokale tiggeforbud nedfelt i kommunal politivedtekt (2014). Lovforslaget om nasjonalt tiggeforbud ble sendt ut i to alternativer, som forbud mot organisert tigging, og som forbud mot tigging generelt. Det var her det gikk galt for regjeringen.

Det var særlig formuleringen om å gjøre det straffbart å medvirke til tigging, som skapte debatt. Skal Inger Husby på Bøler, som gir rumenske tiggere middag, klesvask, klemmer, hodepinetabletter og husly, i fengsel? Skal det være straffbart å gi tiggere en kopp kakao?

I iveren etter å latterliggjøre regjeringen og da særlig Fremskrittspartiet, har kritikerne gjort seg dummere enn de er. Alle skjønner at det ikke var de barmhjertige samaritanene regjeringen var ute etter å ramme med lovforslaget, men eventuelle «bakmenn» – slike som legger til rette for tigging i stor stil, og som dessuten forsyner seg av utbyttet.

En bør heller ikke kjøpe de frommeste påstandene, om at tigging er «siste utvei» for mennesker i nød. Tigging er også en etablert måte å leve på, en livsform som aldri har ført noen ut av fattigdommen.

Likevel: Kritikken var nok til at forslaget falt torsdag, etter Senterpartiets snuoperasjon.

Nesten ingen kommuner har innført tiggeforbud, selv om de har hatt anledning til det siden i fjor. Ulike forslag om tiggerfrie soner, meldeplikt for tiggere og lokale forbud skaper åpenbart forvirring og handlingslammelse. Et nasjonalt forbud ville helt sikkert vært enklere å håndheve. En nasjonal løsning ville også gitt likhet for loven. Enten er det lov til å tigge overalt for hvem som helst, eller så er det ikke lov for noen, noe sted.

Etter hvert som debatten skred frem og skled ut denne uken, fikk Senterpartiet kalde føtter. Per Olaf Lundteigen anbefalte partiets stortingsgruppe å endre standpunkt. Han mente at det ville være grunnleggende feil, og i strid med partiets verdier å støtte et så omfattende negativt forslag som det regjeringen hadde fremmet. Etter et gruppemøte torsdag formiddag, erklærte parlamentarisk leder Marit Arnstad at Senterpartiet ikke vil støtte et nytt forslag om forbud «uansett hvordan det utformes».

Ordlyden i forslaget fra Justisdepartementet vakte også reaksjoner i Høyre, som har programfestet at de ønsker tiggeforbud. To av Høyres egne stortingsrepresentanter gikk ut onsdag og ba om at forslaget skulle trekkes tilbake og endres, slik at den opprinnelige intensjonen kom tydeligere frem.

Det er til det beste at forslaget ble lagt dødt. Forsikringene om at et forbud vil bli fulgt opp av hjelp til narkomane i Norge og bistand til romfolk i Romania, lød hule. Å hjelpe folk der hvor de hører hjemme, klinger bra. Men det kjennes som om man betaler for å slippe å se elendigheten. En kopp kakao løser ikke problemet. Men det hjelper mot kulden, her og nå.

MKS

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Leder