Av alt som er skrevet og sagt om tragedien i Middelhavet denne uken, er det bildet av fiskeren Babis Manias og den livløse gutten med strikkelua som gjør sterkest inntrykk. En båt med rundt nitti flyktninger gikk på grunn utenfor ferieøya Rhodos mandag, de fleste ble reddet opp av vannet i tide, men ikke denne guttungen på 6–7 år. Så langt i år har 1750 mennesker druknet på vei til Europa. Den humanitære katastrofen savner sidestykke i nyere europeisk historie, blir det sagt. Hva kan vi gjøre?
Spørsmålet er både enkelt og komplisert. Stilt overfor den akutte krisen, folk som drukner rett foran øynene på oss, er det instinktive svaret for de fleste å få dem opp av vannet. Når det gjelder å gjøre noe med de strukturelle betingelsene som er årsaken til at så mange flyktninger våger ferden i skrøpelige farkoster uten tilstrekkelig drivstoff, blir vi handlingslammet. Hvorfor skal vi vente helt til august med å sende redningsskip til området?
Det er unødvendig å forklare hvorfor mennesker flykter fra Syria, fra IS, Boko Haram, al-Shabaab og de ulike grenene av al-Qaida. Men en stor del av dem som risikerer livet på havet i usikre og overfylte båter, kommer fra land der det ikke er krig eller voldelige konflikter. Litt i overkant av 3000 druknet i fjor, samtidig som 170 000 klarte turen, leser vi. Med en dødsrate på under to prosent, er det forståelig at de tar sjansen.
Motivasjonen for reisen er antagelig mye av den samme som for de mange europeerne som pakket amerikakofferten på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Forskjellen er at det ikke er noen ny og jomfruelig verden på den andre siden som venter på dagens økonomiske flyktninger. De er ikke velkomne i Europa, og mye av kreftene her settes inn på å sende migrantene tilbake dit de kom fra.
Aktive søk etter båter i havet, flere skip som redder liv og jakt på menneskesmuglerne er vel og bra på kort sikt. Men det store spørsmålet er hva vi på lang sikt gjør for å utjevne de groteske, økonomiske forskjellene i verden. Hvis vi ikke er innstilt på å gjøre noe med det store gapet mellom nord og sør, kunne vi like gjerne lukket øynene og latt bølgene svelge unna. Norske og europeiske myndigheter har til nå sittet på gjerdet og vurdert situasjonen. Flere, blant annet britiske myndigheter, har vært tilbakeholdne med nødhjelpen fordi de ikke har ønsket å etablere en flyktningebro mellom Nord-Afrika og Europa.
Det samlede antallet mennesker på flukt i verden i dag er over femti millioner. Regjeringens holdning til krisen i Middelhavet har til nå vært påfallende tafatt. Mot det store bildet fremstår debatten mellom Erna Solberg og Jonas Gahr Støre, om hvorvidt vi skal ta imot 10 000 syriske flyktninger, også puslete. Gitt vår historie som sjøfartsnasjon burde vi være bedre rustet til å ta det moralske ansvaret i den nødsituasjonen som har oppstått.
Babis Manias fikk ikke sove etter redningsaksjonen mandag. Han sier at det er noe helt annet å snakke om disse tingene enn å stå i vannkanten og høre skrikene fra folk som holder på å drukne. La oss håpe at det som vil hjelpe på sikt, aldri blir et argument mot å hjelpe dem som er innenfor rekkevidde akkurat nå.
MKS