Annonse
00:41 - 12. juni 2015

Enig med Tvedt

Annonse

Så ble det 8000 syriske flyktninger over tre år, og ikke 10 000 over to år, slik Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet ville. Ikke så veldig heroisk, men heller ikke det mageplasket Frps Per Sandberg prøver å fremstille det som.

Diskusjonen de siste ukene, om hvor mange syriske flyktninger vi skal ta imot i Norge, har befunnet seg ganske langt fra det som var utgangspunktet, en tverrpolitisk enighet om å hjelpe så mange som mulig med én gang. Fokuset dreide raskt fra de menneskene som er drevet på flukt, til en kamp om opinionen her hjemme. Arbeiderpartiets fall på meningsmålingene knyttes direkte til landsmøtevedtaket om å ta imot 10 000, slik åtte hjelpeorganisasjoner foreslo tidligere i vår.

Sjelden er norsk moralelite blitt grundigere avkledd enn i Terje Tvedts essay «Narsissismens triumf» her i avisen, skriver Sigurd Skirbekk i et innlegg på morgenbladet.no. I essayet leverer Tvedt, som er professor i geografi og historie, et tallmessig belegg for et motperspektiv til forslaget om å ta imot 10 000 flyktninger her i landet. Essayet er blitt delt og likt over en lav sko. Men nøyaktig hva er så likandes i Tvedts resonnement? Kanskje er responsen først og fremst et uttrykk for lettelse over at noen andre enn Per Sandberg og Frp argumenterer for at det enkle ikke bare er det beste, men også det rette: Å hjelpe flyktningene i nærområdene holder ikke bare nøden godt unna egen dørstokk, men er også det mest effektive.

Tvedts innvendinger mot den norske godhetsindustrien er ellers godt kjent, i alle fall for dem som har lest Morgenbladet i noen år. Å lese hans bredsider mot dens fremste representanter kiler vår kritiske sans: Energien og gleden ved nok en gang å påpeke den litt pompøse norske ambisjonen om å gå foran og være best i verden, også på nødhjelp, smitter. Den norske dugnaden for syriske flyktninger gjør lite annet enn å massere et allerede oppblåst nasjonalt ego. Skadefryd er som kjent også fryd, men hvordan skal heiaropene forstås? Av alt som er sagt om forholdet mellom moral og politikk de seneste ukene, er det Nina Witoszek, professor ved Universitetet i Oslo og selv en ivrig kritiker av det norske selvbildet, som er tydeligst. I Aftenposten skriver Witoszek at hun er så enig med Tvedt at hun «blir skremt av det».

Det Witoszek kom til å beundre ved det Norge hun møtte som polsk flyktning tidlig på 1980-talllet, skriver hun, er «den unike balansen mellom fornuft og følelse, egennytte og dugnad, pragmatisme og idealisme», i tradisjonen som går tilbake til nasjonsfedrene: Wergeland, Bjørnson og Nansen. Witoszek er redd for at en ensidig kost-nyttetankegang der vi aldri møter de nødlidende, vil amputere nordmenns evne til engasjert empati. «Enkelte i de supersmarte eliter», skriver hun, mener at «de henges ut som følelsesløse skurker av «do-gooders»-flertallet». Men å redusere en viktig debatt om hva det er å være et menneske til en «godhetskonkurranse», er bare et tegn på den kyniske fornuftens triumf, mener hun.

Så nei. La andre svinge kalkulatoren og finregne på tallene og forbeholdene i avtalen som nå er inngått mellom stortingspartiene. Det måtte en intellektuell flyktning til for å minne oss om det vesentlige: Vår fornuft tilfredsstilles av argumenter og rasjonalitet, men våre følelser krever medmenneskelig nærhet og engasjement. Det er ikke Terje Tvedt mot Jan Egeland i flyktningedebatten. Det er hodet og hjertet i vår egen kropp som kjemper om overtaket.

MKS

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Leder