Hvordan skal vi forholde oss til ytringer vi ikke liker? De trenger ikke å belønnes med priser. Men vi må tåle dem.
I denne utgaven av Morgenbladet kan du lese om Farid Bendriss og Lyes Abid, som i 2012 etablerte organisasjonen Al Furqan Relief og samlet inn penger til Syria. I 2013 ble Bendriss arrestert og siktet for terrorfinansiering og rekruttering til en terrororganisasjon. Politiet beslagla over 400 000 kroner. Siktelsen førte til flere avisoppslag. Nå, to år senere, er siktelsen henlagt på bevisets stilling, pengene levert tilbake og sendt til Syria med en hjelpeorganisasjon godkjent av PST. Forsker Lars Gule mener det å la noen leve med en terrorsiktelse i over to år kan minne om en «trakasseringsstrategi».
Filmskaper Tommy Gulliksen har fulgt Bendriss og Abid i lang tid. Han mener det er problematisk at de ikke får mulighet til å forsvare seg mot anklagene. De er svært konservative muslimer, men sier de tar avstand fra terror. «Er de to av oss eller to av dem? Allierte eller fiender? Hvilken side vi plasserer folk på, er avgjørende i kampen om fremtidens Norge», mener Gulliksen.
Det er bra at PST er proaktive og følger tett med på det som kan være trusler mot sikkerheten vår. Men det er et ufravikelig prinsipp i en rettsstat å anse alle som uskyldige inntil det motsatte er bevist. Så hvordan skal politiet og majoritetssamfunnet møte dem som faktisk har kontakt med mennesker som er i ferd med å radikaliseres, som beveger seg i gråsonen? Eller dem som har meninger vi mener er illiberale og skadelige?
Denne uken har Moshan Raja, som av Aftenposten ble kåret til Årets Osloborger, fått sine svært kritikkverdige facebookkommentarer om homofile, Israel og 11. september spredt i alle kanaler. Han stilte selv til intervju i Dagsnytt atten for å forklare seg, uten at det beroliget særlig mange av kritikerne hans. I ettertid har Aftenpostens redaktør tvilt seg frem til at Raja bør få beholde prisen. Det er ingen tvil om at Aftenposten skulle undersøkt bakgrunnen til Raja bedre før de nominerte ham. Men debatten i ettertid har vært interessant. Raja har møtt opp både i direktesendt radio og til avisintervjuer for å forklare seg – og gjort forsøk på å moderere seg.
Mange muslimer mener det finnes en dobbeltstandard i Vesten og Norge når det kommer til spørsmålet om ytringsfrihet og muslimer. Mediene bør vokte seg vel for å bekrefte det bildet. For ytringsfriheten må gjelde alle, også de meningene flertallet ikke liker. Ytringene, eller dem som ytrer dem, må vi ikke møte med fordømmelse, men med motargumenter. Det er en svakhet ved norsk offentlig debatt at vi ofte går etter motpartens svakeste argument og fillerister det – det er lite sportslig, rett og slett. Vi ville fått et klokere, rausere og mer interessant debattklima dersom vi alltid tok våre meningsmotstanderes ord i beste mening, tolket dem i best mulig lys. At vi forsøkte å finne et gyldig poeng i ethvert argument og så lot det være utgangspunktet for videre diskusjon. Vi må se hverandre i øynene og ta hverandre på alvor. Vi må skape en offentlig samtale hvor flest mulig kan delta, på best mulig måte. Hvis ikke, skaper vi et rom for dem som er innenfor, og et annet hvor noen faller helt utenfor: utenfor fellesskapet, utenfor samtalen, utenfor samfunnet.
Utfordringen fremover er å utvide samtalerommet. Det vil si å utvide grensene for hva det er lov til å tenke, mene og si. Bare slik kan vi bli enige om hva det er godt og riktig å gjøre.
ABJ