Annonse
00:00 - 26. juni 2015

Den store kafeen

Annonse

Tiden er løpt fra Grand Café på Karl Johans gate i Oslo. Til tross for flere eierskifter og betydelige ansiktsløft de seneste årene, har ingen klart å drive den klassiske wienerkafeen med overskudd. Den 1. september stenges dørene etter 141 års sammenhengende drift.

Reaksjonene veksler mellom ramaskrik og skuldertrekk: Kan det egentlig være lov å bare legge ned stamstedet til Henrik Ibsen, Edvard Munch og Hans Jæger? På den annen side: Hvor mange av oss har egentlig brukt Grand Café noe særlig? Kjedelig og dårlig, men til gjengjeld dyr, sies det om menyen. Uten på noen måte å antyde at nedleggelsen av en kafé i hovedstaden er ukens viktigste sak, så gir nyheten anledning til nok en liten refleksjon om offentligheten og det frie ordets skiftende betingelser.

For det var jo ikke maten man i utgangspunktet oppsøkte kafeen for. Det var den sosiale praksisen, ritualene og elegansen som skapte den helt spesielle atmosfæren i de klassiske kaffehusene. Den østerrikske forfatteren Stefan Zweig beskrev wienerkafeen som en særegen institusjon, «faktisk en slags demokratisk klubb, åpen for alle for prisen av en rimelig kopp kaffe, der hver gjest kan sitte i timevis over den samme koppen, og prate, skrive, spille kort, motta post og fremfor alt, konsumere et ubegrenset antall aviser og tidsskrifter». Zweig ga kafékulturen og det daglige inntaket av oppdatert, internasjonal informasjon en god del av æren for Wiens kosmopolitiske utsyn på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet.

Verre er det at kaféen er blitt respektabel! Grand Café var ikke opprinnelig et sted man møtte foreldrene sine til søndagsmiddag.

Alt dette kan vi i dag gjøre nesten overalt. De fleste norske middelklassehjem har en avansert kaffemaskin på kjøkkenet. Internasjonale aviser og post får vi rett inn på favorittdingsen som vi sitter med hver ledige stund. Så hva skal vi med Grand Café?

Parallelt med den digitale transformasjonen offentligheten har gjennomgått de seneste årene, er det åpenbart fortsatt et stort behov for å møtes ansikt til ansikt, i fysisk avgrensede og definerte rom. Det klassiske salongkonseptet har vind i seilene. Med så mange live-arrangementer, debatter og foredrag som arrangeres for tiden, skulle man tro at det ville være vanskelig å fylle stolene på dem alle. Men det er snarere tvert i mot. Og det er ikke bare, eller først og fremst, det som foregår på scenen som trekker folk, men samtalene i lokalene etterpå. Etterspørselen etter den gode, offentlige samtalen, med mulighet for et rimelig og godt måltid, ser ut til å være minst like stor som tilbudet.

For de kulturhistorisk interesserte finnes det fortsatt en nokså intakt wienerkafé i Oslo, nemlig Theatercaféen. Den går tilsynelatende så det suser, med plysj, marmor, kulturkjendiser og pianoklimpring. Den største feilen Grand Café har gjort, er å ikke ta tradisjonen den står i, alvorlig nok. En ting er at de kjente maleriene av bohemen er blitt vanskeligere å se etter den siste runden med oppussing. Verre er det at kaféen er blitt respektabel! Grand Café var ikke opprinnelig et sted man møtte foreldrene sine til søndagsmiddag. Da Oda Lasson og søsteren gikk over terskelen på 1880-tallet, var det en utfordring for datidens borgerlige elite, en overskridelse helt på grensen til det uanstendige. I selskap med kunstnere og litterater kunne jo hva som helst skje.

Derfor er det kanskje ingen grunn til å sørge over at lokalene på Karl Johan nå kan bli klesbutikk. Grand Café har forlatt bygningen for lenge siden. Den lever i beste velgående på Litteraturhuset og Kunstnernes hus.

MKS

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Leder