Desemberavtalen i Sverige er allerede skrevet inn i politisk historie som et stykke god forhandlingskunst. Regjeringspartiene og de borgerlige partiene hevet seg over blokkgrenser, viste ansvarsfølelse og slik ble både statsbudsjettet og statsminister Stefan Löfven reddet. Og en gunstig bieffekt (eller var det hele poenget?): Sverigedemokraterna (SD) mister langt på vei sin vippeposisjon i svensk politikk. Landets tredje største parti er satt ut av det parlamentariske spillet.
Å skyve SDs 800 000 velgere ut i kulden er selvsagt en risikabel strategi. Desemberavtalen kan bli SDs vei til makt – på sikt. For eksempel vil partiet få en lett oppgave i å fremstille seg som eneste reelle opposisjon. De borgerlige partiene insisterer på at de også vil utgjøre en opposisjon til Löfvens regjering, men budskapet blir ikke like effektivt når man samtidig er regjeringens samarbeidspartner. SD spiller allerede dette kortet for hva det er verdt og tegner bildet av «et styrende sekskløver», med seg selv som en ensom og forfulgt opposisjon. Partiet har også, under den sykmeldte og utbrente Jimmie Åkesson, hatt krefter nok til å stille mistillitsforslag mot Löfven.
Én politisk flanke sier altså at SD vil bygge muskler i isolasjon. Men hva om det motsatte skulle skje? Hva om isoleringen av SD faktisk virker og svekker rasisme i befolkningen? Det ville vært utrolig interessant, både som konkret situasjon og for demokratisk teori generelt. For Norge ville det vært et tankekors fordi vi selv har valgt motsatt strategi. Den særsvenske politiske korrektheten er naiv og direkte farlig, advarer vi, og peker mer enn gjerne på vår suksessfortelling der vi har «gjort folk ut av» Fremskrittspartiet: Alle skal med.
I Norge er politisk alenegang roten til alt ondt. Og vi forsvarer denne strategien så sterkt at vi glemmer at rensingen av Fremskrittspartiet også har betydd en forråelse av resten av oss. I Norge har de andre store partiene nærmet seg Frps innvandringspolitikk – den prisen har ikke svenskene hittil vært villige til å betale. Kanskje er det denne fasen som ser sin slutt nå, og at Sverige styrer mot et hardere innvandrings- og debattklima. For hvis det er strengere innvandringspolitikk Medelsvensson vil ha, taler all europeisk erfaring for at hun får den. Om det er Socialdemokraterna eller Sverigedemokraterna som gjennomfører den, er ikke det vesentligste.
Det kan hende at Sverigedemokraterna kan utestenges og miste oppslutning – og uten at Sverige blir mer «sverigedemokratisk». Det ville i så fall gå mot tidligere europeisk erfaring, og være tankevekkende for Norges valg og strategi. Men alt er mulig, nå som Sverige igjen har en regjering, og det er lov å håpe.⇥LL