LEDER
Tankesmien Civita kjører offensivt i debatten om Thomas Pikettys bestselger Capital in the Twenty-First Century. Budskapet fra den franske økonomen er at «arvet» økonomisk ulikhet har økt drastisk de siste tiårene. Vi er på vei tilbake til 1800-tallets samfunn advarer han, der det er smartere å lete etter en rik arving å gifte seg med, enn å velge riktig utdannelse.
Civita vil nyansere dette bildet, og har nylig utgitt et notat som «viser at Pikettys fremtidsprognoser ikke nødvendigvis er riktige» og at Norge er et landene der «situasjonen er en helt annen og langt mindre bekymringsfull». Tankesmien, ved Kristin Clemet og Marius Doksheim, nevner ikke den pågående forskningen til hverken Rolf Aaberge fra Statistisk sentralbyrå eller prosjektet «Elites in an egalitarian society» ved Universitetet i Oslo. Det er derfor vanskelig å vite hvordan – eller om – Civita forholder seg til de tyngste og mest aktive forskermiljøene på feltet. Disse miljøene legger seg imidlertid mye tettere opp til Pikettys konklusjon. Sosiolog Marianne Nordli Hansen har, på basis av sine funn om arvet kapital, fastslått at det ikke er grunn å tro at Norge er «annerledeslandet». Når det gjelder de rikeste, bør Norge ikke ses som noe unntak, mener hun. Rolf Aaberge fra Statistisk sentralbyrå, som har forsynt Piketty med tallene for Norge, bekrefter at det overordnede bildet er likt også her. Fra et bunnivå i 1989, da de rikeste tjente fire prosent av inntektene, er tallet i dag nær doblet. I dag, i egalitære Norge, tjener den rikeste en-prosenten åtte prosent av samlet norsk inntekt. Tallet Civita opererer med er en økning på «bare» to til fire prosentpoeng siden 1970-tallet, da for Norden.
Noe av den samme iveren så vi da Richard Wilkinsons bestselger, Ulikhetens pris, kom for tre år siden. Civita drev det den gang langt i å skulle tilbakevise Wilkinsons generelle påstander om at samfunn med høy ulikhet hadde høyere forekomster av sykdom, fedme, mord og kriminalitet.
Civita skal berømmes for å gå løs på storslåtte teorier som skal gjelde for «hele vesten», og for sin granskning av skattereformer og metodebruk. Presisjon er alltid viktig for å vite hva vi holder på med. Men for debatten som helhet ligger det en fare her, at vi slutter å se skogen for bare trær. Store samfunnsteser med enormt tallmateriale vil nesten alltid innby til å finne regionale avvik. Slik kan man også sende nødvendige og «store» debatter over i et faktafetisjistisk sidespor. For det er klart: Civitas motprogrammering på faktanivå henter sin kraft fra en annen stor fortelling: at ulikhet ikke er så viktig. I stedet for å avdramatisere Piketty eller tilbakevise Wilkinson ville det vært interessant om debatten kunne bygges ut: Hva er Civitas oppfatning av klasseforskjeller innad i land?
Leder Kristin Clemet har ofte vært forbilledlig klar her: Hun synes det er viktigere at fattigdommen i verden synker, enn å jobbe mot ulikhet innad i hvert land. Civita har ellers ingen uttalt linje i vår tids globale debatt om ulikhet, annet enn at den «bør nyanseres». Vi stiller oss på linje med Thomas Piketty og er kritiske til å måtte velge mellom å bekjempe enten global fattigdom eller en superrik elite. Snarere er arbeidet mot ulikhet, der den befinner seg, uttrykk for samme politiske mål. Da møter man Thomas Piketty på hans mest ambisiøse, i stedet for på detaljene, en behandling dette verket fortjener.
LL