Annonse
05:59 - 17. oktober 2014

Blå feminisme

Annonse

Vi er de nye feministene, hevder Karen Thue og Victoria Wæthing i boken Blåstrømper som ble lansert denne uken. De vil ha en ny feminisme, liberalfeminismen, og sier farvel til statsfeminisme, fedrekvote og sexkjøpslov.

Liberalfeminismen er ikke ny. Den har en lang og ærerik historie, akkurat som mange andre bindestreks-feminismer. Opplysningsfilosofen Mary Wollstonecraft formulerte allerede i 1792 et forsvar for kvinnens rettigheter. Den liberale filosofen John Stuart Mill fulgte opp rettighetstankegangen knappe hundre år senere med utgivelsen av Kvinneundertrykkelsen. Disse to tenkerne var sentrale for den tidlige kvinnesaksbevegelsens kamp for kvinners stemmerett, og ikke minst for den borgerlige kvinnebevegelsen – som igjen kan deles i to: den likhetsfeministiske og den forskjellsfeministiske.

Den sosialistiske feminismen, på sin side, opererer med en mer utvidet maktanalyse enn den borgerlige: Det kapitalistiske systemet utnytter kvinner dobbelt, først som arbeidere, dernest som kvinner underordnet menn i et patriarkalsk system. Innenfor den sosialistiske feminismen finnes det en rekke retninger, også her et skille mellom likhets- og forskjellsfeminister. Når stadig nye «bølger» av feminister skal ta oppgjør med fortiden, er det ofte et karikert bilde av syttitallets radikalfeminist de opponerer mot: Halvgale, bh-løse, mannshatende og intolerante mannedamer som vil at alle skal være akkurat som dem. Heldigvis finnes det slike feminister, akkurat som det finnes feminister med høye hæler, hjemmeværende feminister, mannlige feminister, transkjønnede feminister, og så videre, og så videre.

Denne gangen er det statsfeminismen og arbeiderkvinnebevegelsen som utpekes som motstandere. Thue og Wæthing hevder at den politiske venstresiden har hatt monopol på feminisme i Norge, og definert kvinner som «en gruppe staten må hjelpe opp og frem gjennom kvotering, lovregulering av permisjoner etc.» Betegnelsen «statsfeminisme» blir gjerne brukt – litt nedlatende – på gjeldende lover og regler som sikrer at kvinner og menn likebehandles og strukturene som sørger for at disse lovene følges, som likestillings- og diskrimineringsombudet. Statsfeminismen er ikke perfekt, men den sørger til en viss grad for at kvinner sikres rettigheter på lik linje som menn. At to liberalfeminister går i bresjen for å avlive den, er jo noe kuriøst. Rettighetstankegangen er selve grunnmuren i liberalfeminismen.

Det er også vanskelig å se at forfatterne skiller mellom liberalisme på den ene siden og liberalfeminisme på den andre. For mange liberalfeminister er en av grunnleggerne av den moderne liberalismen, John Rawls, viktig, som Cathrine Holst påpeker i boken Hva er feminisme. Han mener at all statlig maktbruk må være rettferdig, men utelukker ikke forskjellsbehandling når denne bidrar til at alle får likere muligheter. Derfor er det lett å argumentere liberalfeministisk – eller liberalt for den saks skyld – for en fedrekvote: Det er ikke liberalt å ta rettigheter fra et individ, far (eller mor), og gi dem til en gruppe, familien. I tillegg er det fullt mulig å hevde at både fedrekvoten, sexkjøpsloven og kvotering oppveier ulikheter som er så urettferdige at forskjellsbehandling må til for å gi individer reelt like muligheter.

All ære til Thue og Wæthing for at de ønsker å engasjere kvinner på høyresiden. Men hva skal innholdet i den blå feminismen være, utover et ønske om å ta selve begrepet tilbake? Thue og Wæthing gir honnør til mye av det som er kjempet frem av venstresidens feminister. Sin egen feminisme må de gi et tydeligere innhold, skal den bli noe mer enn et skrivebordsprosjekt.

ABJ

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

«Tenk om Arbeiderpartiet i disse dager ikke hadde debattert trakassering, men hvorvidt partiet skulle fortsette i regjering med Høyre som juniorpartner, etter å ha lovet det motsatte…»
«Vi kan få kreft av kjøtt, det bekreftet Verdens Helseorganisasjon denne uken. Samtidig skaper filmen «Cowspiracy» blest om metangass fra husdyrhold (altså promp), som bidrar 22…»