Burde Peter Handke fått Ibsen-prisen? Er Dan Park en lavpannet rasist, en raffinert kunstner eller begge deler? Bryter Karl Ove Knausgårds utlevering av venner og familie privatlivets fred?
Denne uken ble hovedrapporten fra prosjektet «Status for ytringsfriheten i Norge» lagt frem for et fullsatt Litteraturhus i Oslo. Dette er den første store gjennomgangen av ytringsfrihetens kår i Norge: rettslig, i arbeidslivet, i møte med et flerkulturelt samfunn, i mediene – og blant kunstnere. Den siste tiden har vi flere ganger sett hvordan kunst- og kulturdebatter blir diskusjoner om ytringsfrihetens grenser. Derfor er professor Tore Slaattas funn interessante. Han har undersøkt hvordan forfattere og billedkunstnere vurderer stoda for kunstnerisk ytringsfrihet i Norge.
Over 60 prosent av kunstnerne mener samfunnet er «preget av stadig økende politisk korrekthet», og hele 30 prosent rapporterer at de en eller annen gang har opplevd at deres ytringsfrihet som kunstnere er blitt innskrenket. Hva kunstnerne legger i denne innskrenkningen, svarer ikke undersøkelsen på. 18 prosent oppgir at de er blitt «trakassert eller på annen måte hemmet» – altså nesten én av fem – når de har opptrådt i offentligheten. Slaatta mener funnet er vanskelig å tolke. Det kan være at kunstnere føler seg mobbet i den norske offentligheten, og at det er spesielt for akkurat denne yrkesgruppen. Men det kan også være at det norske debattklimaet er slik at mange opplever å bli trakassert, kunstnere eller ei.
Sett i lys av disse funnene er det kanskje ikke overraskende at en fjerdedel av norske kunstnere mener at rommet for kunstneriske ytringer i den senere tid er blitt innskrenket, selv om de ikke oppgir årsakene til det. Kunstnerne oppfatter fire faktorer som avgjørende for den kunstneriske ytringsfriheten: at medier og internett generelt ikke sensureres; at staten ikke stiller strengere krav enn i dag for å tildele offentlig støtte; at mediene opprettholder stillinger til fast ansatte anmeldere og at forfatter- og kunstnerorganisasjonenes innflytelse på stipendfordelinger opprettholdes.
Ikke sjelden bunner norske kulturdebatter i et spørsmål om kunstens selvstendighet og det mange oppfatter som et utvidet rom for overskridelse og provokasjon innen kunsten selv. Eller i bunn og grunn hvor grensene for den kunstneriske ytringsfriheten går. Men ytringsfrihet handler ikke bare om fraværet av direkte meningssensur. Kunsten kan ikke være fri uten en aktiv kulturpolitikk – med støtteordninger både til kunstnerne selv og til dem som skal formidle kunstens innhold til et større publikum.
ABJ