Etter 22. juli lette vi febrilsk etter noen som kunne sette hendelsen i perspektiv. Drapsmannen fra Utøya var en hvit høyreekstremist, i en ny islam-konspiratorisk tapning, som vi da skjønte lite av. Ikke fantes det forskningsbasert kunnskap på feltet, og en yngre journalist, Øyvind Strømmen, seilte uventet opp som den største eksperten med sin bok «Det mørke nettet».
I dag, tre år etter, er det fremdeles ikke bevilget penger til å forske på høyreekstremistisk terror. I en kronikk i Aftenposten skriver jihadisme-ekspert Thomas Hegghammer at Forsvarets Forskningsinstitutt mer eller mindre har gitt opp å bygge et levedyktig forskningsmiljø på feltet. Arbeidet med å skaffe finansiering har vært hardt, kronglete og mislykket. Selv etter handlingsplanen mot ekstremisme er det ikke kommet forskningsmidler direkte til forskning på høyreekstrem terror.
Forutsetter vi at Anders Behring Breivik var en sort svane, det isolerte særtilfellet, er ikke dette nødvendigvis noe problem. En slik innstilling vil være i tråd med den apolitiseringen av 22. juli som vi hele tiden har sett tendenser til. Under 22. juli-rettssaken kom det frem at Brevik hadde hatt «kjellermøter» med politisk likesinnende – der og da handlet saken mest om hvorvidt disse møtene bare hadde funnet sted i Breiviks hode.
Siden er det dokumentert at Breiviks voldsideologi faktisk har tilhengere, både i Russland, USA og mange land i Europa. Morgenbladet har skrevet om Breiviks korrespondanse, blant annet med «Angus», der terroristen skriver at han er i et nettverk med «mer enn 500 mennesker fra mer enn 25 land». Skryt, selvsagt, men ikke nødvendigvis løgn i sin helhet.
Fascistiske organisasjoner kjennetegnes av hierarkiske strukturer med en sterk lederskikkelse. Mye på grunn av dette ser ikke Politiets sikkerhetstjeneste (PST) de nazistiske miljøene i Norge som noen stor trussel – de mangler ledere. Likevel, det finnes tegn på at høyrevoldelige organisasjoner begynner å få fotfeste. Svenska motståndsrørelsen har lykkes å skape et organisert miljø på minst 50 personer som ledes av den drapsdømte nazisten Klas Lund.
Organisasjonen har opprettet underavdelinger i Danmark og Finland, og forsøker nå å få opp en norsk gren. Drapsdømte Ole Nicolai Kvisler reiste var på et møte hos Svenska motståndsrørelsen få uker etter at han hadde kommet ut av fengsel i fjor. Kvisler ble som kjent dømt for drapet på Benjamin Hermansen i 2002, da han for øvrig hadde Geir Lippestad som advokat, som var grunnen til at Breivik valgte Lippestad som forsvarer. Han var også, sammen med fire-fem andre nordmenn, til stede da rundt 30 nordiske nynazister møttes i Helsinki for få uker siden, avslørte Øyvind Strømmen nylig. Drapsdømte Kvisler kan bli det ledersymbolet organisasjonen behøver for å vokse.
PST og generelle terrorisme-eksperter sier ofte at høyreekstremistiske miljøer ikke har oppslutning i Norge. Men også før 22. juli har høyreekstremistisk vold krevd flest ofre her til lands: Holmlia-drapet, Hadeland-drapene og bomben i 1. mai-toget i 1979. Ser vi fremover, kan vi åpenbart heller ikke vite noe om disse miljøenes vekstpotensial, så lenge vi ikke forsker på dem. Vi er kunnskapsmessig like dårlig utrustet som vi var før den 22. juli. Det er forbløffende og farlig.
LL