LEDER
Amerikanske Brittany Maynard (29) planla å dø i morgen, 1. november 2014. For tre uker siden publiserte hun en video om hjernesvulsten og sykdommen som hun ikke vil skal «ta livet hennes». Videoen er så langt blitt sett over 8,8 millioner ganger. Denne uken åpnet hun for å leve lenger.
Døden angår oss alle, skrev Kari Vigeland i Morgenbladet sist uke. Med Epikur kan vi like gjerne hevde at døden ikke angår noen. Vi skal alle dø, men døden angår ikke den enkelte. Vi eier ikke vår egen død, som Unge Høyres Mathilde Tybring-Gjedde skrev i Aftenposten for et par uker siden.
Stadig flere europeere vil ha aktiv dødshjelp. Det nye i det som beskrives som en trend, er at det ikke lenger gjelder bare uhelbredelig syke og døende pasienter, men også psykisk syke. Det belgiske vedtaket om aktiv dødshjelp til livstidsfangen Frank Van Den Bleeken skapte nylig overskrifter i alle europeiske land. Om vi regner om de nederlandske tallene for aktiv dødshjelp til en befolkning på Norges størrelse, ville vi hatt 1500 i året, ifølge overlege Morten Horn, som mener Kari Vigeland villeder med sin fremstilling av at fortsatt forbud mot aktiv dødshjelp skyldes det politiske spillet rundt Kristelig Folkeparti.
Fremskrittspartiet er fortsatt det eneste av de store partiene som har et landsmøtevedtak om legalisering av aktiv dødshjelp. Andelen av befolkningen som er for, er stabil rundt 70 prosent. Det er fortsatt legene selv som er mest imot. Det nye er at unge konservative stemmer som Mathilde Tybring-Gjedde er kommet til, med et klart, sekulært standpunkt mot. For dem som har engasjert seg i diskusjonen før, er det ikke så mye nytt i argumentasjonen. De som er for, vektlegger retten til en «selvbestemt livsavslutning». De som er mot, snakker blant annet om «skråplaneffekt». Når noe legaliseres, tar det ikke lang tid før det institusjonaliseres og dermed normaliseres.
Parallelt med debatten om aktiv dødshjelp har vi en debatt om surrogati. Begge deler områder med etablerte gråsoner. Norske kvinner og menn kan kjøpe både egg og livmor i India, og noen vil kanskje dra til Sveits for å få hjelp til å dø. Men er reproduksjons- og dødsturismen i seg selv argumenter for at overskridelsene bør legaliseres her i landet? Er svaret på selvmordsstatistikken – i Norge er den allerede høy blant eldre – å gjøre det enklere å ta sitt eget liv?
Hverken livet eller døden er noe som kan overlates til det enkelte individ. Livets første og siste fase har en sosial side som samfunnet må ta stilling til. Ingen liker tanken på å være en byrde for andre. Men hvis avlivning, i opplyste og renslige former, blir en del av tilbudet til uhelbredelig syke, nedslitte, deprimerte, ensomme og ukurante individer, er ikke humanisme det første ordet vi tenker på. Veterinærmedisin er mer nærliggende.
Vi kan tenke oss situasjoner der en dødbringende sprøyte fremstår som det minste av flere onder. Og ønsket om egne, lytefrie barn er lett å forstå, på individnivå. Men noen spørsmål bør ikke avklares for tydelig, og slett ikke opphøyes til norm gjennom loven. Bakteppet for begge diskusjonene, både den som angår livets begynnelse, og den som angår slutten, er debatten om sorteringssamfunnet. Hvis vi ikke er enige om hva som er et verdig liv, er det meningsløst å diskutere hva som skulle være en verdig død.
MKS