Aktuelt

Lenge siden Nansen

Hvor fort kjørte Petter Northug før han endte i autovernet? Og hvor høy promille hadde han? Vi vet ikke hvem som skal føle seg mest manipulert: Aschehoug forlag og forfatter Sverre M. Nyrønning eller den samlede norske tabloidpressen, som kastet seg over boken Northug. En familiehistorie da den ble sluppet i forrige uke.

Punktet om falsk anklage i tiltalen som ble lagt frem mot Petter Northug denne uken – skiløperen skal tre ganger ha forsøkt å legge skylden for fyllekjøringen på kameraten han forlot i bilen – var ikke med i boken som inneholdt svarene hele nasjonens journalistlaug hadde jaktet på siden natt til 4. mai i år: 83 km/t i 40-sone og 1,65 i promille.

Det var mediestrategien man denne gangen la seg langflate av beundring for: Ved å holde kortene tett og slippe alle de ubehagelige detaljene på en gang, i en bok, fikk Team Northug maksimal uttelling ved lanseringen av den nydusjede og angrende Northug, som var klar til å ta sin straff og satse mot VM i Falun. «Regi fra ende til annen, lærebokmateriale i offensiv mediekrisehåndtering», kunne vi for eksempel lese på DNs forside. Perfekt timing! Inntil statsadvokatens tiltale ble offentliggjort.

Fyllekjøringen er én ting. Men å prøve å legge skylden på kameraten som ble forlatt i bilen, det er en alvorlig sak. Og hvis dette ikke er med i boken, som liksom skal legge alle kortene på bordet, hvordan kan vi da stole på det andre som står der? Nå er det ikke lenger bare merkevaren, men selve karakteren til Northug som står til doms, skriver Dagbladets Esten O. Sæther, og da «holder det ikke bare med de PR-skole-korrekte grepene om å bøye seg så fort og så dypt som mulig».

Vi har tidligere i denne avisen omtalt Petter Northug som et moralsk kompass for nasjonen. Nå ligner han mer og mer et nasjonalt traume. Avgrunnen mellom moralistene i hovedstadspressen og Northug-dyrkerne, det vil si vanlige folk på bygda, vokser. For det er ikke bare i landets sportsredaksjoner at Northug-kulten lever. Bare minutter etter at NRK denne uken hadde lagt ut den relativt nøytrale nyhetsoppdateringen om at Northug må regne med lengre og strengere straff enn den som var ventet før den utvidede tiltalen ble kjent tirsdag ettermiddag, hadde det oppstått en lang tråd med kommentarer fra folk som mente at man nå måtte «slutte å mobbe Petter».

Grenseløs forståelse og tålmodighet er vakkert når det strømmer fra foreldrene til et barn som trenger begge deler, slik Petter Northug har trengt forståelse og tålmodighet fra sine foreldre. Hvis offentligheten lar seg rive med i den samme grenseløse strømmen, er det et tegn på at nasjonen selv går i barndommen.

Skiløpere har hatt en spesiell plass i den nasjonale bevisstheten her til lands. Men det begynner å bli lenge siden Nansen gikk på ski over Grønland – med hele nasjonen på slep. Northug har helt bevisst meldt seg ut av denne fortellingen. Ved å tre ut av landslaget og markedsføre seg selv som «underdog», er det ikke først og fremst svensker og utlendinger han utfordrer, nei, det er oss, etablissementet i Oslo, han viser fingeren.

De som allerede har fått mer enn nok av Northug i mediene, kan bare stålsette seg for det som kommer om han skulle vinne et skirenn under VM i Falun – med fotlenke. Det mest gledelige ved denne saken er at rettsstaten foreløpig ser ut til å fungere, også når det er skiløpere involvert.

MKS

Mer fra Aktuelt