Aktuelt

Kamerater, ikke koraner

«Er det en trygg muslimsk identitet som er svaret?»

«Gi ungdommene en koran før ekstremistene tar dem», sa Arbeiderpartiets Hadia Tajik under et møte om radikalisering hos tankesmien Civita denne uken. Bakgrunnen for spissformuleringen var forståelig nok. Mange av ungdommene som reiser til Syria for å utkjempe det de kaller en hellig krig, vet lite om religionen de hevder å tolke på eneste rette måte. To briter som ble anholdt på vei hjem fra Syria tidligere i år, hadde «The Koran for dummies» i bagasjen, sammen med bilder der de poserer med våpen. «En stor andel av de som er blitt radikalisert har ikke en trygg muslimsk identitet, og de har ikke en religiøs bagasje fra sine foreldre. Dermed blir de ekstra sårbare», sier Tajik.

Men er det virkelig koraner disse ungdommene trenger? Er det en trygg muslimsk identitet som er svaret?

Forskningen på hvorfor vestlige ungdom blir ekstremister i Syria og Irak er ikke omfattende, svarene er ikke entydige. Det er opplagt at det for mange handler om jakt på en trygg identitet. Men: «Å velge en islamsk identitet er for noen av disse unge menneskene helt klart mer enn bare teologi eller politikk, det er også et middel for å få kredibilitet på gaten», siteres forskeren Alison Pargeter i artikkelen «Rap-gangsta-jihad» i forrige ukes Morgenbladet. En annen forsker sier det er «et uttrykk for ungdomskultur» når unge mennesker slutter seg til IS.

Ved å løfte fram religiøs rettlære som svar, reduseres denne kulturforståelsen til en essensialisme der muslimsk ungdom blir mer muslimer enn ungdom. Ungdom som vender ryggen til familien, gamle venner, skole, jobb og nettverk trenger ikke først og fremst å ta til seg koranen for å holde seg unna ekstremisme. De trenger å ta til seg familie, venner, skole, jobb og nettverk.

Denne erkjennelsen er del av offisiell norsk politikk. Regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme, som ble lagt fram tidligere i år, legger mer vekt på innsatsen fra skole, helsevesen, frivillige og foreldre enn fra religiøse ledere. Også Tajik, skal det sies, har vektlagt betydningen av forebygging i bred forstand. Men i debatten om radikalisering har religion en tendens til å få en dominerende posisjon.

Dette var ikke minst påtagelig i NRKs program Debatten forrige uke, der «de muslimske miljøene» skulle diskutere tiltak mot radikalisering. Det handlet mye om bekymring for at ungdommen ikke kommer til moskeene, at imamene ikke når fram til ungdommen med sitt budskap og hvorvidt moskeene har nok ressurser til å drive sosialt arbeid. I samme debatt ble det påpekt at norske moskeer fortsatt er dominert av imamer som ikke snakker norsk eller kjenner det norske samfunnet. Da er det vanskelig å skjønne hvordan de skal klare å rettlede ungdom som er ute etter gatekred.

At religiøse ledere selv mener de er egnet til å rettlede, er ikke rart. Men for ungdom som står i fare for å bli radikalisert, er det viktigere å finne rette kamerater enn rett koranlære.

IAI

Mer fra Aktuelt