Aktuelt

Sensur på skandinavisk

Det var en gang en nordmann, en svenske og en danske som diskuterte sensur, rasisme og debattklima.

Det var tankesmien Civita som hadde invitert til frokostmøte om medienes ansvar for samfunnsdebatten. Danmark var representert ved Flemming Rose, utenriksredaktør i Jyllandsposten og mannen som i sin tid publiserte de første Muhammed-karikaturene. Sverige ved Bjørn Lindahl, korrespondent i Norge for Svenska Dagbladet. Norge ved Aftenpostens debattredaktør Erik Tornes. Av disse tre er det utvilsomt Rose som har sterkest personlig erfaring med hva kontroversielle ytringer koster. Karikaturstriden ble en internasjonal krise med konsekvenser også i senere tid, som attentatet mot Lars Hedegaard i fjor. Etter dette har det dannet seg en ny konsensus i Danmark: Hatet er problemet, ikke hatefulle ytringer, hevdet Rose.

Hvordan den svenske debatten fungerer, har nordmenn fått innblikk i gjennom diskusjonen forfatteren Henrik Arnstad startet etter at Frp kom til makten. Svenskene mener nordmenn ikke tør ta debatten om hvorvidt partiet har rasistiske og fascistoide trekk (for eksempel ved å klippe den ut av Skavlan), mens vi nordmenn mener svenskene selv sensurerer motargumentene mot Arnstad.

En påfallende forskjell mellom den svenske offentligheten på den ene siden og den norsk/danske på den andre, er synet på hvem som er den svake part i samfunnet og dermed har sterkere krav på beskyttelse. I Sverige råder det en minoritetsretorikk, mens vi i Norge har en tydeligere majoritetsretorikk. Et eksempel på dette er at vi gjerne diskuterer hvordan majoritetens kultur påvirkes eller trues av innvandringen, som i debatten om hva norsk kultur er. Sverige har på sin side en mye tøffere feministisk debatt enn noen av nabolandene.

Det synes åpenbart at ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet, og at også ekstreme og krenkende ytringer må tåles. Dessverre er det fremdeles risiko knyttet til det å ytre seg offentlig. Altfor mange opplever trusler i etterkant, ikke minst en del kvinner. Det er helt uakseptabelt. Det som derimot ikke er sensur, men en kostnad man må være forberedt på når man ytrer seg offentlig, er det å bli motsagt – at fremlagte synspunkter blir dissekert og imøtegått av meningsmotstandere. Vi trenger en mye klarere bevissthet om forskjellen på hva som er sensur og det som er ubehaget ved å ytre noe kontroversielt. En del på ytre høyre fløy er veldig opptatt av at minoriteter skal måtte tåle besk kritikk av sitt levesett og sine holdninger, men sjenerer seg ikke for å rope «sensur» eller «mobbing» når de selv blir imøtegått på sivilisert vis i avisenes debattspalter.

ABJ

Mer fra Aktuelt