Torsdag gikk SVs søsterparti Socialistisk Folkeparti (SF) ut av regjeringen i Danmark, og partileder Annette Vilhelmsen trakk seg – bare et drøyt år etter at hun tiltrådte. Tilbaketoget er et gigantisk nederlag for SF i Danmark. Og en illustrasjon på hvor vanskelig det er å styre etter radikale venstresideprinsipper i Europa i dag.
SF gikk i 2011 til valg som regjeringspartner med Socialdemokraterne etter modell av det rødgrønne samarbeidet i Norge. Oppslutningen om partiet var i fritt fall allerede før valget. Siden har det fortsatt i rett nedoverbakke. Da regjeringsplanene ble lagt i 2010, hadde SF nærmere 20 prosent oppslutning på meningsmålingene. Nå er oppslutningen rundt 4 prosent. SF har i regjering slukt og svelget kameler i jevnt tempo: Først ble den lovede millionærskatten droppet, siden ble selskapsskatten senket og offentlige velferdsgoder kuttet. Sentrumspartiet Radikale Venstre har innkassert styringspoeng i regjering. Det radikale støttepartiet Enhedslisten har innkassert venstresidepoeng utenfor.
Saken SF til slutt falt på, er også illustrerende. Dong Energy er et av Danmarks største statseide selskaper. Regjeringen bestemte seg for å ta selskapet på børs, og inngå avtale med den amerikanske storbanken Goldman Sachs om 19 prosent eierskap. Banken var en sentral aktør bak finanskrisen, og organiserer eierskapet gjennom et datterselskap i skatteparadiset Luxembourg. For et parti hvis sjel defineres i kampen mot skatteflukt og internasjonal finanskapital, ble dette en kamel for mye.
Partileder Vilhelmsen støttet salget. Men da nestlederen trakk seg, fem av partiets folketingsrepresentanter nektet å støtte henne og grasrota ble mobilisert mot ledelsen, ga partilederen opp torsdag. SF fortsetter som støtteparti for regjeringen som ikke utlyser nyvalg.
Det er nå helt åpent om SF i det hele tatt har en fremtid i dansk politikk. Men SFs skjebne har relevans utover Danmarks grenser. I Sverige forsøkte venstresiden seg også på et rødgrønt samarbeid av norsk type, men ga opp etter valgnederlaget i 2010. Et nytt forsøk blir neppe mer sannsynlig etter SFs havari. I Tyskland har den rødgrønne venstresiden flertall, men har ikke engang forsøkt å danne regjering.
I Norge holdt SV seg i regjering i åtte år. Det er noe av en bragd når en ser på nabolandene. Men i Norge er det besynderlig nok ikke politisk kontroversielt å forvalte statskapital gjennom skatteparadis: Det norske oljefondet holder seg som Goldman Sachs med sitt eget stråselskap i Luxembourg. Det er også lettere å være partiet for offentlig sektor når statskassen er full. Utgangspunktet er mer vrient når offentlige velferdskutt fremstår som et politisk premiss.
Mange trodde finanskrisen skulle være venstresidens øyeblikk. Behovet for offentlige løsninger og kollektiv kontroll over finanskapitalen virket åpenbar. Slik er det ikke blitt. SFs skjebne er konklusjon god som noen: Vinneren er Goldman Sachs, ikke den radikale venstresiden.
IAI