Fremskrittspartiet vil stramme inn Norges allerede strenge innvandringspolitikk ved et regjeringsskifte. Jordan, Irak og Egypt forsøker noe tilsvarende: strengere grensekontroll. Syrias naboland er overveldet og destabilisert av horder av desperate flyktninger. Frps sutring over de 5200 asylsøkerne som fikk oppholdstillatelse i Norge i fjor, er en absurd kontrast til den krisen langt dårligere stilte land nå står overfor: 6000 flyktninger strømmer ut av Syria hver dag. To tredjedeler av de 1,8 millioner som hittil har flyktet, er kommet til nabolandene etter nyttår.
FNs høykommissær for flyktninger, António Guterres, sa denne uken at «vi har ikke sett en tilsvarende forverring av en flyktningekrise siden Rwanda». I 1994 flyktet minst to millioner fra Rwanda til det daværende Zaire i løpet av få måneder under og etter folkemordet. Snart 20 år senere er denne delen av Den demokratiske republikken Kongo dominert av lovløshet, voldtekter, fri våpenflyt og politisk avmakt. Nå er Syria-krisen i ferd med å destabilisere en hel region. I Libanon, som har tatt i mot 600 000 syrere og som fortsatt har åpen grense, er «det politiske systemet lammet», ifølge Guterres.
En politisk løsning og stans i kamphandlingene i Syria er eneste vei ut av krisen, minner Guterres om. Snart tre måneder er gått siden USA og Russland ble enige om at det hastet å få til en internasjonal konferanse der partene i Syria skulle forhandle. Nå virker en slik konferanse mer urealistisk enn noen gang, tross rundt 100 000 drepte og verdens alvorligste flyktningkrise.
Er da en militær løsning eneste utvei? Bør vestlige land sette i verk massive våpenforsendelser til opprørerne for å ta knekken på Bashar al-Assads regime én gang for alle? Det vil ikke skje. Risikoen er for stor. Le Monde meldte denne uken at opprørerne er mer splittet enn noensinne. Torsdag i forrige uke ble en viktig opprørsleder i Nordøst-Syria, Abou Bassir Al-Jeblaoui, drept av en «alliert» gruppe innenfor al-Qaida-nettverket, som har forflyttet seg fra Irak til Syria. Jihadistene splitter de syriske opprørerne, og for øyeblikket ser det ut til at de bruker like mye krefter på å kjempe internt som å nedkjempe Assad-regimet. Det er mest sannsynlig at en militær løsning vil gå i Assads favør.
Hva da med verdenssamfunnets FN-vedtatte forpliktelse til å beskytte sivile når et lands myndigheter svikter sin viktigste oppgave, å sørge for borgernes sikkerhet? Vi vet at en militær intervensjon er utelukket på grunn av uenigheten blant vetomaktene i FNs sikkerhetsråd.
Og der står tragedien fastlåst, på god vei til å bli en like stor verkebyll på verdenssamfunnets samvittighet som Rwanda i 1994 og Srebrenica-massakren i 1995. I begge tilfeller sto FN og så på, til tross for at organisasjonens egne folk på bakken ropte varsko og forutså tragediene.
Denne uken var det høykommissæren for flyktninger som appellerte til verdens samvittighet, inkludert den norske. Han oppfordrer alle land «i regionen og lenger unna til å holde grensene åpne og ta i mot alle syrere som søker beskyttelse». Vi må regne med flere syriske flyktninger, også til Norge. Uansett regjering etter valget: Det vil være ulovlig og umoralsk å stenge grensen for dem. TG