Valgkampens kamphaner er på ferie og lader batteriene før det braker løs med langspurt mot 9. september. Sommerlektyren er kanskje en stortingsmelding eller en NOU for å hente argumenter til de mange debattene i august. Og som avveksling til hengekøyen har de ivrigste lagt inn et bedrifts- eller sykehusbesøk for å kunne si på tv at de vet hva som rører seg på grasrota.
Sykehus, trygd, skole, skatt, miljø og innvandring blir garantert temaer i valgkampen. Og heldigvis ser det nå ut til at vi får en reell debatt for og mot riving i regjeringskvartalet. Men norsk utenrikspolitikk vil bare bli berørt i bisetninger. Og det i en tid da innenrikspolitikken mer enn noen gang styres av det som skjer i verden rundt oss.
Dette paradokset peker forskerne og eksdiplomatene Leiv Lunde og Henrik Thune på i sin ferske bok om utenrikspolitikken. Deres ambisjon er å skape debatt. Men fint lite av det de skriver er kontroversielt i det konsensuspregede utenrikspolitiske miljøet. De unngår å diskutere det professor Helene Sjursen i våre spalter har kalt den store elefanten i rommet, nemlig EU. Det får være at Kinas og Brasils vekst forandrer verden og at USAs dominans er for nedadgående. Geografien tilsier at EU er og blir Norges viktigste samarbeidspartner i overskuelig fremtid.
Mandag innledet EU og USA forhandlinger om TTIP, et transatlantisk partnerskap for handel og investeringer. Målet er å hamre ut en bilateral handelsavtale i løpet av halvannet år. Utenriksminister Espen Barth Eide sier til Nationen at han er bekymret for at en slik avtale, som vil omfatte en tredjedel av verdenshandelen, vil svekke muligheten for globale handelsordninger innenfor Verdens handelsorganisasjon (WTO). Nå har riktignok WTO vært ganske impotent de siste årene, og forhandlingsrunden om nye, globale avtaler som startet i Qatar i 2001, står stille. Men i WTO sitter i hvert fall Norge ved forhandlingsbordet. I TTIP-forhandlingene er vi helt utenfor.
En avtale mellom EU og USA vil trolig innebære at deres regler for hvilke varer det er lov til å selge i hverandres butikker, blir harmonisert. På grunn av EØS-avtalen kan det føre til at varer som er godkjent for salg i USA, også kan komme på det norske markedet. Men ikke andre veien. Slike mulige konsekvenser har fått Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) til å kreve at Efta-stormakten Norge ber om å forhandle med USA parallelt med EU. NHO vet inderlig godt at USA neppe vil prioritere noe slikt; Norge, Sveits, Liechtenstein og Island står ikke øverst på Washingtons prioriteringsliste.
To konservative EU-parlamentarikere fra Sverige og Danmark skrev i Aftenposten i forrige uke at de er lei av norsk arroganse. Europaparlamentet har sendt en oppfordring til den norske regjeringen om å trekke tilbake vedtatte økninger i tollsatsene på norske landbruksvarer. De to parlamentarikerne, Bendt Bendtsen og Christofer Fjellner, sier at de vil slutte å hjelpe Norge i forhandlinger med EU og truer med at EU kan bruke økonomiske sanksjoner mot Norge, dersom ikke regjeringen bøyer av.
EU-sanksjoner mot Norge og en bilateral handelsavtale mellom USA og EU kan få større konsekvenser for norsk økonomi enn noen hjemlige skatteprosentsatser opp eller ned. Får vi en partilederdebatt om disse og andre globale utfordringer i valgkampen? Neppe. Politikere liker ikke å diskutere temaer de har minimal innflytelse over. TG