«Vi er bare 37,5 timer på jobb – totalt sett får man mye tid med barna», uttalte LOs nye leder Gerd Kristiansen til Aftenposten denne uken. Det er ikke vanskelig å forstå Kristiansens posisjon, hun kjemper for å redusere antallet i deltidsarbeid. 689 000 jobber deltid i Norge, rundt ti prosent av disse ufrivillig deltid.
Diskusjonen om «tidsklemma» er en gjenganger. Denne våren har to posisjoner tegnet seg: Karianne Gamkinn skriver i sin bok Beklager, jeg må være mamma om hvorfor hun til slutt valgte å si opp jobben for å få bedre tid med familien. Da kom barne- og likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen på banen: «Man kan si det er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe – men det er det ikke», sa hun til Aftenposten på selveste kvinnedagen 8. mars.
Problemet med denne diskusjonen, slik den er gjengitt over, er selvsagt moralismen som utøves fra begge kanter. Du er en dårlig mor dersom du arbeider. Du er en dårlig borger dersom du går hjemme. Løsningen på tidsklemma blir et moralsk valg for den enkelte kvinne/mann/familie.
Men er skvisen mellom arbeidslivet og privatsfæren egentlig et privat problem? For LO-leder Gerd Kristiansen er den det: «Kvinner bruker morsrollen som en unnskyldning for å være hjemme.»
I 1899 ble kravet om åttetimersdagen reist på den internasjonale kongress i Paris, 1. mai ble samtidig innstiftet som en internasjonal demonstrasjonsdag for dette kravet. Først nærmere åtti år senere, på 1970-tallet, det ble slått fast at arbeidstiden ikke skulle overstige 40 timer i uken. Siden den gang har 600 000 kvinner gått ut i arbeidslivet. Heldigvis, for Thorkildsen har rett: Likestilling handler om penger. Første skritt på veien er å forsørge seg selv – et grunnleggende premiss for et friere liv.
I Linn Stalsbergs nye bok Er jeg fri nå? ser forfatteren tilbake til 70-tallets kvinnekamp og finner inspirasjon. For eksempel uttalte Handel- og Kontor Bodø på LO-kongressen i 1981: «Enhver med omsorgsforpliktelser vet at åttetimers arbeidsdag er altfor mye.» Dette er langt fra Gerd Kristiansens tone denne uken.
I 8. mars-intervjuet oppfordret Thorkildsen til en debatt om arbeidstid: «Jeg synes vi heller må diskutere om vi er villig til innføre seks timers normal arbeidsdag eller andre arbeidstidsreduksjoner, slik at kvinnene slipper å betale prisen for å ha et familieliv.»
Da åttetimersdagen ble innført, hadde de fleste familier kun én forsørger. Dagens realitet er for mange 37,5 timer ganger to. Det blir 75 timers arbeid utenfor hjemmet, noe som har gitt oss en velstandsøkning få kunne drømme om. Samtidig blir det mindre tid til alt som ikke er jobb, enten det er barn, dugnadsarbeid eller å lese offentlige utredninger – det blir mindre tid til å være et samfunnsengasjert menneske.
I stedet for å heve en moralsk pekefinger til alle enkeltmenneskene der ute, bør LO-lederen og fagbevegelsen løfte frem diskusjonen om hvordan vi kan få en struktur som gjør det lettere å være både menneske og arbeidstager.
ABJ