Antallet kommunikasjonsarbeidere i staten og statstilknyttede virksomheter er nå over 1100, meldte Vårt Land denne uken. Ifølge Dagens Næringsliv har også de politiske partiene økt antallet pr-arbeidere de seneste årene. Kommunikasjonsforeningen har doblet antallet medlemmer og teller nå godt over 4000.
For journalister er situasjonen stikk motsatt. Siden 2008 har Norsk Journalistlag mistet 500 medlemmer, og de regner med ytterligere frafall i år. Ikke så rart all den tid landets største mediehus lanserte kuttplaner for over én milliard i fjor. Bakgrunnen for nedskjæringene er de strukturelle endringene i mediebransjen. Leserne leser færre nyheter på papir, og mer på nett. Digitalt er det fremdeles vanskeligere å tjene penger på leserne. Schibsted skal kutte 500 millioner, Amedia 350 og Polaris 135. Berner-gruppen, som eier Dagbladet, skal også nedbemanne.
I Sverige er situasjonen enda mer alvorlig. For 20 år siden fantes det 7000 journalister ansatt i dagsavisene, i dag er tallet 5000, kunne tidligere sjef for Sveriges Radio, Mats Svegfors, fortelle under et seminar hos Fritt Ord denne uken.
Og hva så? Ifølge myten fantes det – før kuttrundene – journalister hos en av landets største aviser som hadde gjemt seg på kontorene sine i årtier uten å få publisert en setning. Det stemmer kanskje.
Det som er sikkert, er at mediebransjen er inne i en voldsom brytningstid. Fortidens forretningsmodeller og arbeidsmetoder må byttes ut med versjoner tilpasset den digitale hverdagen. Journalistikken og journalistene selv kan bli mer effektive, redaksjonene kan prioritere hardere. Å søke etter kilder digitalt kan ta mindre tid enn en spasertur opp til Riksarkivet eller å vente på et papirbrev fra Brønnøysundsregisteret.
Samtidig er informasjonsstrømmen blitt uendelig mye mer kompleks. Veksten i pr-bransjen gjør i noen tilfeller informasjon mer tilgjengelig, i andre tilfeller ikke. En undersøkelse publisert denne uken, ironisk nok utført av kommunikasjonsbyrået Geelmuyden.Kiese, viste at tre av fire stortingsrepresentanter ser på regjeringskontorene som det viktigste stedet for beslutningsprosessene. Aldri har «all makt i denne sal» vært fjernere. Det ser ut som en maktdreining: Makten utøves i lukkede korridorer og selges til oss av lønnede kommunikasjonsarbeidere. De folkelig baserte maktinstitusjonene, mediene og Stortinget, svekkes.
Ifølge Svegfors kan ikke journalistikk reduseres til en vare, det er også et samfunnsoppdrag. Vi journalister liker å kalle oss den fjerde statsmakt, samfunnets vaktbikkje, som avslører maktmisbruk og overgrep. Svegfors ønsker seg en utvidet pressestøtte fordi han mener markedet ikke er i stand til å ivareta dette samfunnsoppdraget.
Journalistikk handler ikke om papir versus nett. Journalistikk handler om det journalistene finner ut. Historiene som publiseres, uansett publiseringskanal. Færre journalister betyr flere historier i glemmeboken, historier som burde vært fortalt.
ABJ