Siden 1970-tallet har 600 000 norske kvinner gått fra å jobbe hjemme for familien, til å tjene sine egne penger. At kvinnene har tatt steget ut i arbeidslivet har hatt større betydning for det vi ser rundt oss enn oljeindustrien, sier økonom Charlotte Koren til Morgenbladet denne uken. Hun har rett. Dersom norske kvinner hadde jobbet like lite som gjennomsnittskvinnen i OECD-landene, ville produksjonstapet tilsvart hele oljeformuen.
40 år er kort tid i den store sammenhengen. Kanskje ikke så rart da, at den nye familien med to utearbeidende foreldre er nær kontinuerlig oppe til debatt. Siste bok ut er Karianne Gamkinns Beklager, jeg må være mamma om livet som yrkeskvinne med småbarn. Gamkinn skriver om hvorfor hun til slutt valgte å si opp jobben for å få bedre tid med familien. «Målestokken på en vellykket likestilt kvinne i dag handler mest om hvor kjapt hun etter fødsel klarer å presse seg inn igjen i den trange karrieredrakta», skriver hun i en kronikk i Dagbladet, og etterlyser et arbeidsliv tilpasset den nye familien.
Gamkinn er ikke den eneste norske moren som velger å trappe ned karrieren til fordel for familien. Det er typisk norsk å jobbe deltid. Den siste arbeidskraftundersøkelsen viste at fire av ti norske kvinner gjør det. Men det er synd hvis det skal bli en moralsk plikt for norske kvinner å løse tidsklemma ved å jobbe deltid og dermed tjene mindre. Syttitallets feminister kjempet seg inn på arbeidsmarkedet. Oppgaven for dagens generasjon må være å forandre arbeidslivet slik at kvinnene forblir der.
Her har NHO et problem. Norske kvinner jobber deltid, og de jobber i offentlig sektor. Fra 1991 til 2009 økte kvinneandelen i offentlig sektor fra 60 til 70 prosent. I samme periode gikk kvinneandelen i privat sektor ned fra 38 prosent til 36,3, viser en ny undersøkelse fra Institutt for samfunnsforskning. Norske kvinner har kommet rekordraskt ut i arbeidslivet ved å gjøre det de allerede var gode til, omsorg. «Dette er et problem vi tar på alvor», uttalte Kristina Jullum Hagen, likestillingsrådgiver i NHO, til Dagsavisen denne uken. Det er ikke bra for norsk næringsliv å gå glipp av talent. Hun tror en del av kvinners karrierevalg baseres på en myte om at offentlig sektor er tryggere og mer fleksibel enn privat sektor. Mon det. Privat sektor sliter med et rykte om knallharde krav til overtid og innsats, i alle fall i ledende stillinger. Hvordan kan det da ha seg at så mange toppledere har tid til å gå Birken?
«I dag har vestlige kvinner stort sett oppnådd abstrakte rettigheter. Da må feminismen handle om konkret frihet, altså friheten til å gjøre i praksis det en i prinsippet har rett til», skrev litteraturprofessor Toril Moi i en spalte her i Morgenbladet. Likestilling handler om penger. Første skritt på veien er å forsørge seg selv. Det er det fremdeles mange kvinner som ikke gjør. Kravet om likelønn er kvinnekamp også i 2013.
Det norske helsesystemet holder på å knele under en reform som gjør systemet viktigere enn pasienten. Det samme kan sies om arbeidslivet: Det er systemet som må tilpasse seg arbeidstagerne og deres hverdag. Men da må arbeidstagerne reise dette som et krav, ikke bare slutte å jobbe. Det holder ikke med en privat løsning på et samfunnsproblem.
ABJ