Fredag 15. mars er det to år siden demonstrasjonene mot president Bashar al-Assad startet i Syria. Tirsdag ble Norges i særklasse aktive bombing av Libya dokumentert av NRKs Brennpunkt. Det minner oss om hvor hullete, tilfeldig og forskjønnende norsk holdning til egen krigsdeltagelse er.
Den norske regjeringen bør åpent erkjenne at et stykke ut i krigen i 2011, gikk bombingen over til å bli folkerettsstridig. FNs resolusjon 1973 ga mandat til å «beskytte sivilbefolkningen», men ikke til å fullføre en regimeendring. At Norge fortsetter å insistere på at våre «gode» bomber bare beskyttet sivile, er i praksis en undergraving av Sikkerhetsrådets troverdighet. I tillegg er denne retorikken pinlig. Syrias borgerkrig anslås hittil å ha kostet 70 000 mennesker livet, over dobbelt så mange som krigen i Libya. Ut fra et rent «beskytte sivile»-argument er det helt uforståelig at Norge skal gå i front i Libya-operasjonen, men ikke en gang heve stemmen for en intervensjon i Syria. Og hva slags forståelse er dette av krig – som noe vi skal «beskytte sivile» mot innenfor et begrenset rom i tid og sted, før man trekker seg ut og erklærer oppdraget for fullført? Et typisk kjennetegn ved moderne krig, at den sprer seg til nye steder, rammer jo i høyeste grad sivile. Krigers ikke intenderte konsekvenser er synlig fra starten av i Libya/Syria-komplekset. FNs Libya-resolusjon var trolig en drivkraft for de første opprørerne i Syria. Er det tilfeldig at det syriske opprøret startet om kvelden 15. mars, samme dag forslaget om en flyforbudssone over Libya kom opp i FN? Sannsynligvis trodde syriske opprørere at de ville få internasjonal militær assistanse: Hvorfor skulle de ikke tro det? Når de ikke fikk det, skyldes det nettopp overslaget Libya-operasjonen skulle vise seg å være, opprørerne viste seg å begå overgrep mot sivile og henrettelsen av Gaddafi kringkastet live ga unektelig en emmen smak i munnen. Russland, Kina, Den arabiske liga og Den afrikanske union har alle kritisert NATOs maktbruk for å gå langt utover det resolusjon 1973 ga tillatelse til. Da turen var kommet til en Syria-resolusjon sommeren 2012, la Russland og Kina ned veto mot å bruke militærmakt. Poenget er at det er sivilbefolkningen som i dag betaler en grusom pris for opprørernes tiltro til FN og NATO.
En annen ikke-intendert konsekvens av Libya-operasjonen ser vi i dag i Mali. Man kunne ikke vite at de gamle Gaddafi-krigerne ville ta med seg våpnene gjennom Sahara og radikalisere opprøret i Nord-Mali. Men det bør moderere vestlige forestillinger om beskyttelse om sivilbefolkningen. Det var en sjeldent brutal situasjon i Mali med henrettelser, amputasjoner, voldtekter og bruk av barnesoldater. Inntil januar i år, da Frankrike gikk inn, var det et faktum at valget om å beskytte sivile i Tripoli, førte til at andre sivile mistet livet i Timbuktu.
Krig har sin egen energi. Våpen som var ment ett sted, ender opp et annet sted; fredelige familier som mister en sønn rekrutteres til «saken». Generalmajor Robert Mood ledet observatørstyrkene i Syria. Han ga til slutt opp fredsarbeidet. Han sier enkelt at vold aldri skaper fred, men avler ny vold – og den store feilen vi gjør i Vesten er å behandle dette faktum som en klisjé.
LL