Annonse
23:07 - 16. august 2012

Tapt uskyld

Annonse

Vi kjenner det alle sammen, den norske identiteten endrer seg med 22. juli-kommisjonens rapport. Den umiddelbare norske reaksjonen på noe vondt, rosetog, passet plutselig ikke. Rapporten føles i seg selv som en dom over et naivt samfunn. Nå ligger vår uskyld igjen på en gul post-it-lapp på en operasjonssentral.

Mandag var avisene fulle av ord om ikke å lete etter syndebukker. Tirsdag var de fulle av bråmodne lister over hvilke ledere som burde gå. Rapporten skal nå til Stortinget og få en sindig behandling, og godt er det.

Antall feil og svikt den 22. juli i fjor har også gitt flere avisoppslag om at 22. juli kunne vært unngått. Det er en destruktiv idé. En kontrafaktisk «sannhet» tilslører at et terrorangrep i Norge kunne utspilt seg på uttallige andre måter. De sender oss ut i meningsløse spekulasjoner og gjør oss mindre egnet til å takle virkeligheten. Og det er ikke den medisinen vi trenger nå.

Selv om det må på plass nye systemer og rutiner hos politi og politikere, er det endringen av en hel nasjonal kultur vi går mot. Mangelen på sikkerhetskultur har preget det norske samfunnet fra topp til bunn. Institusjonene som driver beredskap er integrerte i samfunnet, og bærer i store trekk på samme ideologi som resten av det. Slik har det vært lenge; siden den kalde krigen har det vært tverrpolitisk enighet om å bygge ned beredskapen i Norge. Et samfunn som ikke har prioritert sikkerhet kan ikke forvente et politi med den kontrollerte og topptrente aggresjon som store terrorangrep skal utløse. Samme grunnlagsanalyse kan vi også se i det nasjonale forsvaret, som gradvis er bygget ned og i dag trenes i utenlandsoperasjoner. Den grunnleggende politiske forutsetningen er: Det skjer ikke noe i Norge.

Norge har profilert seg med et politi som er sivilt, ubevæpnet og mykt. At helten, politimester Bastian, også har helgefri fordi han er trygt organisert i Arne Johannessens fagforening er innenfor norsk arbeidsmiljølov. Politidirektør Øystein Mæland er i seg selv et symbol på denne tradisjonen, ettersom han i tillegg til å være psykiater og byråkrat også er – pasifist. Dette er mulig i Norge, landet «vi bygde på fred, som i tross».

Disse dels fine, men i overkant Kardemommeby-pregede sidene ved den norske kulturen blir nå ubehagelig gjennomlyst. Fremover blir utfordringen ikke å kaste barnet ut med badevannet. For hva er svaret: mindre åpenhet og mindre demokrati?

LL

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Leder