Annonse
15:40 - 02. februar 2012

Humanioras fremtid

Ansatte og studenter ved landets HF-fakulteter er frustrerte.

Annonse

«Vi har fortsatt problemer med å forstå den pågående prosessen», skrev professor i teatervitenskap Live Hov i et innlegg til Morgenbladet sist uke. Denne uken skriver ansatte på nordisk i Oslo, at de siste ukenes debatt har gjort dem mer bekymrede enn optimistiske på fagets vegne.
Det er ikke lett å få oversikt over topografien i den pågående debatten om «HF-klemma». Noe av grunnen er at det ikke er én debatt som foregår, men flere debatter på en gang. Vi diskuterer: 1. Humanioras nytte for samfunnet. (Det er ingen innlysende forbindelse mellom fagene og kravet om umiddelbar og beregnelig «samfunnsnytte»), 2. Humanioras posisjon ved universitetene (I en presset økonomisk situasjon er det ikke humaniora-fagene som prioriteres), 3. De ulike humanistiske fagenes posisjon i forhold til hverandre («Vi må ta avgangene der de kommer», HF-dekan i Oslo, Trine Syvertsen) og 4. Ingen bestemmer. (Nasjonalt samarbeid og arbeidsdeling mellom institusjonene er helt nødvendig, men ingen vil ta ansvar for de upopulære avgjørelsene).
Men er det virkelig snakk om en humaniora-krise? Rektor Ole Petter Ottersen har rett i at situasjonen i Norge ikke er så ille sammenlignet med Europa for øvrig. Men det sier mer om tilstanden i Italia og Storbritannia, enn om ståa her hjemme. Hvis 2,5 årsverk på nordisk i Oslo ikke kvalifiserer for betegnelsen «krise», er det vanskelig å tenke seg når man kan tillate seg å bruke ordet. Men kriseretorikken kan misbrukes. Hvis alle spørsmål kan besvares med referanse til økonomi, «vi har ikke råd», ville det være en effektiv måte å kneble enhver diskusjon på – også diskusjonene som dreier seg om faglige prioriteringer og retningsvalg.
HF-fakultetene står i en særstilling ved universitetene, fordi de forvalter fag som i liten grad lar seg omsette eller vurdere i rede penger. Det finnes færre eksterne midler å søke om for forskere innen humaniora. Det gjør dem avhengige av institusjonene på en annen måte enn natur- og samfunnsfagene, som i større grad kan finne penger og knytte seg til strukturer utenfor universitetene. Det vil si at universitetenes interne prioriteringer alene blir mer avgjørende for humaniora-fagenes liv og utvikling.
Det er derfor interessant at kriseretorikken får vind i seilene akkurat nå, like før en større utskifting av den vitenskapelige staben. Med nedbyggingen av universitetsdemokratiet – og avviklingen av regelen om at stillinger skal erstattes – står ledelsen fritt til å legge ned fag ved «naturlig avgang». Og etablere nye etter eget hode og innfall. De som nå blir ansatt, når generasjonen av professorer som kom til institusjonene på 1970-tallet om kort tid går av med pensjon, får muligheten til å bygge opp fagmiljøer så å si med blanke ark.
Det lyder på mange måter attraktivt. Men et slikt generasjonsskifte innebærer også alltid tap av kompetanse og vil forrykke fagmønstrene. Når generasjonsskiftet kommer midt i en situasjon som allerede krever store forandringer, blir det ikke bare snakk om en fornying, men lett en total forvandling. På samme måte som det ikke er én humanioradebatt, er det også egentlig to kriser som treffer de humanistiske fakultetene samtidig, en økonomisk og en faglig. Det er denne fordoblingen som virkelig er kritisk for humaniora i Norge. For å unngå mistanker om vilkårlighet og skjulte avtaler, vil det bli mer avgjørende enn ellers at endringen skjer gjennom tydelige og gjennomsiktige prosesser. Personene som ansettes i professorstillinger de nærmeste årene, får et nesten urimelig stort ansvar. Hvis de får noe å si i det hele tatt.

mks

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Tenk om Arbeiderpartiet i disse dager ikke hadde debattert trakassering, men hvorvidt partiet skulle fortsette i regjering med Høyre som juniorpartner, etter å ha lovet det motsatte…»
«Vi kan få kreft av kjøtt, det bekreftet Verdens Helseorganisasjon denne uken. Samtidig skaper filmen «Cowspiracy» blest om metangass fra husdyrhold (altså promp), som bidrar 22…»