Annonse
15:34 - 06. september 2012

Fort og farlig

Annonse

Onsdag morgen kunne nordmenn lese på Facebook at 37-åringen som angivelig er en av de siktede i Sigrid-drapet, hadde 1400 abonnenter og en avisredaktør som venn. De kunne lese hans usammenhengende oppdateringer de siste dagene. Vennenes undrende spørsmål om hvor han var blitt av. Og kommentarer om at han var en «barnemorder» og skulle «brenne i helvete». Hvorfor visste de hvem han var? Fordi sosiale medier gjør hele Norge til én småby. Navnet hans var bare et lite tastetrykk unna avisenes forsider. I enkelte tilfeller var bildene av de siktede sladdet i nettartiklene, mens identiteten ble avslørt i de samme avisenes nettdebattfelt – hvis det nå er riktig person som ble hengt ut. Politiet har i skrivende stund ikke gått ut med siktedes identitet.

Følelsene som veller opp i oss er forståelige. Det gjør vondt å tenke på Sigrids skjebne og familiens sorg.

Men når disse følelsene og tankene om hevn trenger inn i offentligheten er det mer problematisk. Eller er det egentlig riktig å kalle det «offentligheten»? De sosiale mediene utfordrer nettopp grensene mellom det vi oppfatter som privat og offentlig. Terskelen for å ytre seg på nettet er langt lavere enn dersom en tv-reporter retter en mikrofon mot deg. Det fikk meddommeren i 22. juli-rettssaken bittert erfare. Han kunne sittet dersom han bare i sitt stille sinn hadde tenkt at terroristen fortjente dødsstraff. Inhabil ble han først da han publiserte synspunktet på Facebook. Eivind Berge ble løslatt etter oppfordring til vold mot politiet fordi straffeloven ikke gjelder ytringer publisert på nett. Den nye straffeloven som også rammer slike nettytringer, trer ikke i kraft før i 2015. Ansvarsforholdene er likevel uklare.

Det gode med nettet og nettdebattene er at de fører til åpenhet. Meninger og debatter som før tilhørte lukkede rom kommer frem i lyset. Hvermannsen har fått smake på den makten som tidligere var forbeholdt pressen. Vi er alle vår egen nyhetskanal. Med denne makten følger det også et ansvar.

Kanskje er Sigrid-saken oppklart nå, kanskje ikke. Rettssikkerheten utfordres når nettet blir en hurtigarbeidende folkedomstol. En ting er at prinsippet om at vedkommende er uskyldig inntil det motsatte er bevist, brytes. Å bli satt i den digitale gapestokken er en ren tilleggsstraff, som tildeles lenge før skyldspørsmålet er avgjort.

Et viktig presseetisk prinsipp er samtidig imøtegåelse. Beskyldninger og ytringer balanseres av at de som rammes eller er uenig, får komme til orde så raskt som råd er.

Den triste virkeligheten er at altfor få orker å engasjere seg i nettdebattene. Motstemmene kommer for sjelden og for sent til orde. De aller fleste har heller ikke den treningen de burde hatt i å forvalte den makten som ligger i skriften. En opphetet samtale på bar en sen nattetime er forhåpentlig glemt neste morgen. Praten rundt lunsjbordet er bare et minne for de som var til stede, minutter etterpå. En ytring har en helt annen kraft og varighet når den er festet i skrift. Nettet har elefanthukommelse.

ABJ

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Leder