Aktuelt

En krig for fred

LEDER

Utenriksminister Jonas Gahr Støre besøkte den nordafghanske provinsen Faryab denne uken. Der kastet han glans over de norske soldatene som er i ferd med å pakke ned og avslutte oppdraget sitt. Vi ser begynnelsen på slutten av denne «robuste fredsoperasjonen» i Afghanistan som har kostet minst 40 000 sivile afghanske liv.

Norsk krigsdeltagelse i Afghanistan er fremdeles en blind flekk. Det skyldes i stor grad at begrunnelsen for krigen har vært porøs og ustanselig skiftet fokus. I siste nummer av Samtiden har litteraturviter Frode Helmich Pedersen en sterk analyse av retorikken til krigens midtbanespiller Espen Barth Eide. Mannen som var statssekretær i Utenriksdepartementet da krigen brøt ut i 2001, deretter analytiker ved Norsk Utenrikspolitisk institutt (en periode da han typisk nok var mer kritisk til USAs rolle i krigen), før han i 2005 ble statssekretær i Forsvarsdepartementet, deretter i Utenriksdepartementet, og tilslutt i fjor – forsvarsminister. Bruker man Eide som prisme ser man hvordan offisiell norsk retorikk gjennom krigen har forandret seg: Først var lojaliteten til det terrorrammede USA, «Norges viktigste allierte», en selvstendig grunn. Deretter kom argumentene på løpende bånd: demokratispredning, nødvendigheten av et regimeskifte, kvinneundertrykking, «afghanisering», statsbygging.

Espen Barth Eide har fra starten av penset debatten vekk fra hvorvidt krigen har folkerettslig legitimitet eller ikke – ved simpelthen, og på tvilsomt grunnlag, påstå at den har det. Vi i norsk presse har langt på vei akseptert å se en annen vei og heller brukt energi på å debattere innenfor en argumentasjonssfære som dominerte i USA på begynnelsen av 2000-tallet: at «noen kriger er legitime uavhengige av deres legitimitet» – noe som kalles «just war theory». Dette er en «unorsk» måte å debattere krig på, men Frode Helmich Pedersen mener det er i lys av denne at Eides argumenter må forstås – ettersom hverken regimeskifte, kvinneundertrykking eller brudd på menneskerettighetene gir noe folkerettslig grunnlag for å angripe et annet land.

Mens Jonas Gahr Støre snakket til Dagsrevyen denne uken, så vi oppbyggelige bilder av norske soldater som ga opplæring til afghanske styrker. Denne velmente arrogansen – «vi har lært dere hvordan det skal gjøres, nå må dere klare dere selv» – åpner ikke for at Norge er en del av problemet til afghanerne. Men det er vi: Innblanding utenfra forsterker som regel indre konflikter, og de fleste analytikere ser i dag en stor fare for borgerkrig i Afghanistan. Selv om al-Qaida er brutt ned, har andre islamistiske grupper som Taliban og Haqqani styrket seg under invasjonen.

Da Eide skulle oppsummere «tiårsjubileet» i Afghanistan var han åpen for å se svakhet på ett punkt: at man for lenge bare tenkte krig mot terror og «brukte for lang tid på å komme seg over i et statsbyggingsprosjekt». Faktum er imidlertid at Norge trappet opp sin militære tilstedeværelse i krigens siste halvdel, i årene mellom 2007 og 2010. Fra amerikansk side har interessen for nasjonsbygging i Afghanistan vært relativt død de siste årene. Statsbygging er mest noe Norge har syslet med, i hvert fall i språket.

LL

Mer fra Aktuelt