«Ikke undervurder de integrerende virkningene av en konfliktfylt fortid», sier den tyske filosofen Jürgen Habermas i et intervju med den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama i ukens avis.
Få saker er mer splittende i Norge – eller i Morgenbladets redaksjon – enn EU-spørsmålet. Så betent er det, at EU nå nærmest er blitt synonymt med Europa her på berget. Derfor er denne utgaven av Morgenbladet viet nettopp Europa i sin helhet, i anledning fredsprisutdelingen til EU på mandag.
Men hva er Europa? Det er både et sted og en tilstand. Det er røvede skatter fra Egypt og verdens mest avanserte demokratier. Det er wienerkafeer og europop. Det er menneskerettsdomstolens hjem og druknede afrikanske flyktninger på Middelhavets strender.
For mange amerikanere er den europeiske dannelsesreisen komplett først når de er blitt lurt av en blomsterselger ved Colosseum i Roma. Intet «Europe» uten Italia. Engelskmennene snakker om «the continent»: om Frankrike, Tyskland. For både amerikanere og engelskmenn – og rent geografisk – er Norge en periferi i Europa. Sverige og Danmark, derimot, er en like selvsagt del av Europa og EU som Angela Merkel.
«Den europeiske identiteten er stort sett blitt beskrevet negativt, det vil si å være europeer er å være mot krig, mot nasjonal egoisme», sier Fukuyama i nevnte intervju.
Siden 1989 og murens fall er landegrensene blitt tegnet helt på nytt. Europa er gamle kulturnasjoner med en helt ny befolkningssammensetning på grunn av innvandring.
Å være europeisk er å vokse opp med historien om holocaust: Det aldri må skje igjen. Og likevel: I Europa skjedde brutale folkemord for under tyve år siden.
«Skammelig avgjørelse», «En fornærmelse mot Bosnia-Hercegovina», «Det offisielle Bosnia ble lamslått», skrev avisene i Sarajevo da det ble kjent at EU var blitt tildelt Nobels fredspris, blant annet for sin innsats for forsoning på Balkan. På side seks i denne avisen reiser vi til Srebrenica, åstedet for Europas verste massakre etter andre verdenskrig. 8000 muslimske gutter og menn ble brutalt slaktet ned av serbiske naboer så sent som i 1995. Her blir ikke EU sett på som et fredsprosjekt, tvert imot. EU får skylden for at landet igjen er på randen av voldelig konflikt.
Den tysk-franske kull- og stålunionen dannet grunnlaget for dagens EU. «Først 1870, så 1914 og 1940. Tre ganger ble regionen invadert av tyskerne, vi kunne jo ikke fortsette slik», sier den franske champagnebonden Bernard Margaine på side 22. Han mener det europeiske samarbeidet var helt nødvendig for å unngå at nye konflikter utviklet seg – at EU fremfor noe er et fredsprosjekt.
EU er i krise. Eurosamarbeidet knaker i sammenføyningene. Det snakkes om en tapt generasjon av ungdommer, uten jobb, uten fremtidshåp. I flere land blomstrer nasjonalismen og ekstremismen. Men EU er hverken den eneste årsaken til disse problemene, eller den eneste veien til løsning.
På spørsmålet om hva det europeiske prosjektet er i dag, svarer den slovenske filosofen Slavoj Zizek: «Det er ikke mulig, men det er nødvendig. Hvis vi ved å si Europa mener at det er verdt å kjempe for en egalitær arv, ideen om solidaritet, velferdsstaten og så videre, da er det kanskje det eneste som kan gi oss håp.»
ABJ