Dagens småbarnsforeldre, vi som er født på 1970-tallet, husker klassikeren fra 1976, Emma i barnehagen. Noen av oss fikk boken lest for oss i samlingsstunden midt på dagen, i nettopp barnehagen. På Emmas storebarnsavdeling er det ti barn og to voksne. Pluss en kokk ansatt. Det er helt utenkelig i dag. Det går seks treåringer per voksen nå, og som regel 18-24 barn per storebarnsavdeling.
Færre ansatte. Mer privatisering. Salg av barnehager. Flere tusen ansatte i Oslo-barnehagene streiket i forrige uke i protest mot nedskjæringene. Foreldre, ansatte og staten ved kunnskapsminister Kristin Halvorsen, står sammen mot Oslo kommunes nedprioritering av barnehagene. SV – partiet som «ga Norge full barnehagedekning» – vil ifølge Dagsavisen gjøre flere ansatte i barnehagene til en vinnersak i valgkampen neste år.
Barnehage er blitt normen, også for helt små barn. 80 prosent av landets ett- og toåringer er der hver dag. De fleste med avtalt oppholdstid på 41 timer i uken. Vi som ikke er sikre på at barnehage er det beste for barn under to år, er vant til å bli klippet av med at «dette vet vi altfor lite om» og at «vi trenger mer forskning». Nå, i 2012, er det likevel få som benekter at kvantitet er gått foran kvalitet i barnehagesatsningen. Audun Lysbakken, som er leder i SV, benyttet anledningen i forrige uke til å lansere barnehageløftets «trinn to». Nå skal det handle om «kvalitet».
Forskning – i bøtter og spann – viser nemlig, oppsummert, at barnehage er et gode for barn fra utsatte og underprivilegerte hjem, forutsatt at kvaliteten på barnehagen er god. Det er jo nyttig kunnskap, men ikke spesielt beroligende. Ettersom den samme forskningen konkluderer med at kvaliteten i mange barnehager på langt nær er god nok.
I den offentlige utredningen om barnehagetilbudet «Til barnas beste», understrekes betydningen av kvalitative faktorer som tilstrekkelig antall personale, utdannet personale, små barnegrupper og passende, velutstyrte rom og uteområder. God kvalitet for barn under tre år avhenger av den relasjonelle kvaliteten i forholdet mellom voksne og barn. Barna bør befinne seg i et miljø med lavt stressnivå, i grupper på seks til åtte barn med ikke mer enn tre barn per voksen.
Hva er det uttrykk for når en treåring sier at hun «ikke har tid» til å bygge sandslott? Tendensen i innspillene til Kunnskapsdepartementet er entydig: De ansatte opplever at de har fått flere og endrede oppgaver, uten at rammene har endret seg samtidig. På 30 år har antallet barn i avdelingene økt drastisk. Nye krav og forventninger til barnehagene fører til mindre tid til å virkelig være til stede for barna, som rutinemessig blir avspist med svar som begynner med «jeg har ikke tid».
At en høyrestyrt kommune kan ønske å torpedere en av den rødgrønne regjeringens prestisjesaker, er kanskje ikke så rart. Mer bemerkelsesverdig er det at Kristin Halvorsen og Kristin Clemet, SV-statsråden og Høyre-ideologen, trekker i samme retning. For ett sted må jo ungene være mens foreldrene arbeider – ikke sant? I DN denne uken argumenterte Clemet for at alle, også småbarnsforeldre, må arbeide mer, ikke mindre. Hvis Høyre vil ha flere folk i arbeid er ikke barnehagerasering veien å gå.
MKS