«Søkjar må ha høgare utdanning, brei leiarerfaring, gode samarbeidsevner, god kommunikasjonsevne og vere fortruleg med å stå fram offentleg. Søkjarar må kunne dokumentere oppnådde resultat frå strategisk arbeid, endringsarbeid, leiing av større organisasjonar og tverrfagleg/-etatleg samarbeid. Søkjar må ha god forståing for politiske prosessar. Det er ønskeleg med kjennskap til etaten.»
Kravspesifikasjonen i utlysningen til stillingen som ny politidirektør, bærer preg av at 22. juli-rapporten er lest og forstått, men ikke på en slik måte at det vil føre til vesentlige endringer. Stillingen kan åpenbart besettes av hvem som helst med solid ledererfaring og plettfri vandel. Kjennskap til etaten er altså ønskelig, men ingen forutsetning. Utlysningsteksten vitner om at ledelse betraktes som et eget fag. En dyktig leder kan lede hva som helst – så lenge han eller hun er fleksibel, samarbeidsvillig og strategisk.
Aporopos ledige stillinger i staten. Aftenposten kunne nylig fortelle at under de syv årene Jens Stoltenberg har vært statsminister, har driftskostnadene i statsetatene økt med 53 milliarder kroner. Antallet ansatte bare i regjeringskvartalet har økt med 534 medarbeidere, som rapporterer om høyt arbeidspress.
Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) har det siste året levert to rapporter om utviklingen. Her viser de, ifølge Vårt Land, at skillet mellom politikk og fag er i ferd med å viskes ut. Embetsverket styres i økende grad på politikkens premisser. Stadig mer dreier seg om å støtte statsråden.
Bildet underbygges av tidligere politidirektør Ingelin Killengrens forklaring til 22. juli-kommisjonen. Her kom det frem at hun følte seg overkjørt og detaljstyrt av to statsråder, der den siste, Knut Storberget, i tillegg lenge lot seg manipulere av en dyktig fagforeningsleder, Arne Johannessen.
Killengrens kritikk handler blant annet om stadig mer omfattende kravlister om hva politiet skulle oppnå. Statsråden var ifølge den tidligere politidirektøren også mest opptatt av de sakene som syntes i media, mens rapporter om den kritisk dårlige tilstanden på data og kommunikasjonsutstyr, ble oversett.
Åslaug Hagas etterlysning denne uken, etter flere politikere av «Trond Giske-typen», slike som ikke er redde for å presse sin vilje gjennom i departementene, er umiddelbart fengende. Vi har også sansen for Giske. Men frykten for at utesingen av byråkratiet fører til en maktoverføring, fra politikerne til byråkratene, er overdrevet. En like alvorlig, og like uintendert konsekvens av kontroll- og rapporteringshysteriet, er at politikken skyves stadig lenger nedover i systemet. Antall byråkrater øker, embetsverket fratas makt – uten at politikerne får mer. Når embetsverket politiseres gjennom stadig flere og mer spesifiserte krav og rutiner for kontroll, blir alle maktesløse, både politikere og byråkrater.
Hvis fungerende politidirektør Odd Reidar Humlegård bestemmer seg for å søke om stillingen, er det å håpe at han har den nødvendige faglige tilliten og autoriteten til å gjøre jobben. Det vil han trenge, både i forhandlinger med Arne Johannessen og i møter med Grethe Faremo.
MKS