Aktuelt

Kriseforståelse

Onsdag denne uken mobiliserte europeiske fagforeninger til fellesdemonstrasjoner av historisk omfang. De massene vi ser fra tv-skjermen her i avskjermede og velfødde Norge, har ikke samme fargeglade festivalfaktor som «Occupy Wall Street»-bevegelsen. Bildet er mørkt, det kjempes brutale gatekamper mellom politi og desperate europeere, mange av dem eldre mennesker.

Høsten 2012 i Europa er minst like ille som høsten 2008 i USA: Nå stenger skoler og sykehus på grunn materialmangel, tilgangen på viktige medisiner stoppes, boligløsheten eksploderer og i de hardest rammede landene øker selvmordstallene kraftig. I Hellas og Spania har arbeidsløsheten blant unge passert 50 prosent. De langsiktige konsekvensene kan man bare ane: samfunn som mangler tillit og sosiale kontrakter har aldri hatt lyse utsikter.

Kravet fra fagforeningene er ikke bare enkle rop om brød, de fremstår som motanalyser til dagens økonomiske styringsprinsipp. Demonstrantene vil ikke lenger ha nedskjæringspolitikk, som de mener forverrer krisen i stedet for å løse den. De har støtte i nobelprisvinneren Joseph Stiglitz som kaller nedskjæringspolitikken for en «selvmordspakt». Han sammenlignet nylig kuttene med middelaldrerens medisin, der legene tappet syke pasienter for blod, noe de igjen ble sykere av – en årelating som kunne fortsette til pasienten døde.

Egentlig er demonstrantenes krav fullstendig i tråd med etablert økonomisk teori: Keynesianisme hviler på et prinsipp om at kutt skal skje i økonomier som vokser, og ikke økonomier som svekkes. Forrige gang USA og Europa var i økonomisk depresjon, hadde politikere og økonomer en helt annen kriseforståelse. De politiske systemene på 1930-tallet – enten det var europeisk blandingsøkonomi, russisk sosialisme, amerikansk New Deal, eller for den del tysk nazisme – var fundert på en offensiv statlig politikk som fremmet produksjon, spesielt industrien. Hvis de nasjonale regjeringene og EU-kommisjonen hadde oversatt 30-tallets håndtering, ville de satt inn aktiv regulering av finanssektoren først og samtidig sendt støttepakker inn i dagens produksjonssektor: infrastruktur, transport, energi, teknologiutvikling, alt som skaper arbeidsplasser og vekst nedenfra. Demonstrantene er faktisk også helt på linje med kapitalismens «grunnlegger», Adam Smith i synet på finansregulering. Like før han ga ut sin berømte Nasjonenes velstand i 1776 var Smith vitne til en finansboble som utslettet 27 av Edinburghs 30 banker. Smith mente derfor at finanssektoren var destruktiv hvis den ble overlatt til markedets krefter alene. Økonomijournalist i The New Yorker, John Cassidy, mener derfor at dagens økonomistyring ikke er fullbyrdelsen av den klassiske økonomiske liberalismen, men en pervertering av den.

I stedet for å reformere den økonomiske politikken velger europeiske politikere å videreføre den med en symbolsk gest til kritikerne. For tre uker siden vedtok EU å innføre en skatt på finanstransaksjoner, den en gang så løfterike Tobin-skatten. Skattene skal ligge fra 0, 01 prosent, til 0, 1 prosent. Dette kan ikke på noen måte kalles krisehåndtering, og er akkurat så ufarlig at man kan fortsette med samme medisin som før, mer marked. Avgiften kalles nå for Robin Hood-skatten. Tanken om en rettferdig fordeling er gammel som eventyrene.

LL

Mer fra Aktuelt