Det var å håpe at vi gjennom politikerbiografier endelig skulle høre dem snakke uten avbrudd, for å forstå noe mer politikk kanskje, og for å se hva de folkevalgte er laget av. For slik er det jo blitt at de politiske debattene er så forutsigbart koreograferte at man i stedet lengter etter den gode monolog. Likevel leses ikke biografiene av andre enn de sykelig interesserte. Hvorfor?
De må allerede i utgangspunktet, fra forlagets side, være tenkt som «Dagsnytt atten-bøker». Hva er det? Studio i Dagsnytt atten, ja hele den innenrikspolitiske offentligheten, fortoner seg som restauranten på danskebåten gjør sent om kvelden, når lag og foreninger er lenge oppe og slår seg løs ved å danse swing. De svinser og svanser lett og ubesværet, skifter partnere, virvler omkring hverandre, det er ikke stedet for de store geberder, ikke de våte kyss, ikke de kåte kast, men den kvikke berøringen og en skjelmsk finte mellom motpoler og programledere, og de holder det gående som den selvfølgeligste ting av verden, mens det hele for oss som ikke kan danse swing virker som en underlig mekanisk måte å velge å bli andpusten på.
Og sannelig, politikere og politiske journalister våkner om morgenene like friske til ny biografirunde i Politisk kvarter, med en programleder alltid like yr av nyfikenhet på hva mon Dagfinn Høybråten avslører i boken Drivkraft, eller Kristin Halvorsen i Gjennomslag og Ballo i hva den nå het. Vi andre våkner ikke selv om stemmen i radioen sprekkeferdig forteller at «Kristin vurderte å slutte i 2009.» Næ? Og Dagfinn Høybråten letter på sløret, blir vi lovet. Men til avisen Vårt Land forklarte Høybråten at han unnlater å skrive om personstrider fordi hendelsene er så nære i tid «at de ikke er historie ennå». Personstrid er som regel utrykk for politisk strid, så om man ikke går inn på dem, hvorfor da skrive bok?
Nå er enkelte av bøkene – deriblant Dagsnytts bok om Kristin Halvorsen – bedre enn mottakelsen av dem, det skal sies. Men forlag og forfatter bør få høre at slik de legger opp lanseringene så fremstår politikerbiografiene ikke som memoarer, ikke som etterlengtede politiske monologer, det er ikke kritisk historie, det er ikke journalistikk, det er ingenting, det er Dagsnytt atten-bøker, som etterlater oss som ikke danser med følelsen av at den politiske journalistikken er til for dansepartnerne, altså politikerne.
Og nå spiller det avfeldige bulgarske bandet opp på nytt med Sverre Tom Radøy og Anne Grosvold som vokalister. Kyrre Nakkim er solist på tamburin. De er nok bare barn av sin tid og har fått sin oppfatning av politikerbiografiens viktighet preget i den tiden da sfinxene åpnet munnen, da Haakon Lie og Einar Gerhardsen skrev sine tunge, politiske erindringer, som da ble oppfattet som sensasjonelle, og var det, og som tåler å leses igjen.
Men i jula, dere, når vi får tid, da skal vi rigge oss til med marsipanen, noen ekstra vedkubber og nippe til boken om Sylvia Brustad.
HG