Den kvinnelige eventyrfortelleren i 1001 natt, Scheherazade, holder seg i live fordi hun begynner, men ikke fullfører, et nytt eventyr hver natt. Charles Dickens revolusjonerte det engelske bokmarkedet da han ga ut sine romaner delt opp i små hefter, ett i måneden. Like viktig som at heftene var billige, var fortellergrepet: Leserne ble hektet. De bare måtte ha fortsettelsen.
Siden har føljetongen vært en suksessformel, uten den, ingen tv-serier, intet Knausgård-hysteri. Men føljetongen er ikke forbeholdt fiksjonen. Journalister benytter seg av samme dramaturgi – mer eller mindre bevisst – i dekningen av nyhetssaker. Noen ganger føles det mer ubehagelig enn andre.
Alle de store mediehusene dekket 22. juli-rettssaken live fra rettssalen. Enkelte forklaringer ble også sendt på tv, både på gammeldags vis og på nett. Dette var både nyttig og viktig i en rettssak av så stor samfunnsmessig betydning.
Nå benyttes samme metode i forbindelse med en langt mindre sak: overgrepssaken i Vågå. Minutt for minutt rapporteres det fra rettssalen. Det kan se ut til at mediene under 22. juli-rettssaken ekperimenterte seg frem til en form så effektiv at de ikke vil gi slipp på den.
Vanligvis går overgrepssaker for lukkede dører. I denne saken er det åpne dører fordi den fornærmede, den nå 16 år gamle jenta, har ønsket det. Ordføreren har allerede benyttet seg av sin stilling og posisjon til å gi et best mulig inntrykk av seg selv og sine handlinger i offentligheten. 16-åringen ville ha sin versjon av historien ut, også i mediene. Et helt legitimt og fullt forståelig ønske. Derfor er det bra at rettssaken er åpen.
Punkt 4.8 i pressens etiske regelverk, Vær Varsom-plakaten, lyder: «Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering. […]» Medieomtale er ikke alltid et gode, og det er ikke alltid foreldrene forstår konsekvensene av den. Derfor har pressen et ekstra ansvar for å opptre varsomt i saker som angår barn.
Livedekning av norske rettssaker er et relativt nytt fenomen, med sterk føljetong-dramaturgi. Isolert sett har hver enkelt redaksjon opptrådt ansvarlig i denne saken så langt, ingen enkeltsak stikker seg ut som kritikkverdig. Det er mengden og hyppigheten som er problematisk. Vet vi i pressen egentlig hvordan denne livedekningen virker – på lang sikt?
Nettet er både raskt og uforgjengelig. Og hvis vi ikke helt skjønner konsekvensene av det, kan vi da forvente at en 16-åring og hennes foreldre, som aldri tidligere har vært i medienes søkelys, skal forstå det?
Det er flere titalls pressefolk i rettssalen på Lillehammer. De fleste store medier følger rettssaken både med journalister og kommentatorer. Sistnevnte forteller oss lesere hvorvidt kona, moren, faren eller venninnen var troverdige i vitneboksen. Om det var en god dag for forsvareren eller aktoratet. Heller ikke her finnes direkte overtramp å slå ned på. Ubehaget skyldes følelsen av at virkelige menneskers liv, deres kamp for selve verdigheten, omtales som om det var en ny bok, film eller plate pressens kritikerkorps skulle felle sin dom over. Men det er ikke pressen som skal felle dommen i denne saken.
Det er Sør-Gudbrandsdal tingrett.
ABJ