Carl I. Hagen rører på seg igjen. Det har gitt ett godt resultat: Høyre tillater ikke bønnerom på skolene i Oslo. Det var onsdag denne uken at Hagen truet med å velte budsjettavtalen med byrådet dersom ikke Høyre nektet skolene å etablere slike rom. Skolebyråd Torger Ødegaard har inntil nå latt det være opp til den enkelte rektor om skolen skal tilrettelegge for bønn. Høyre har hittil vært imot «detaljstyring» i denne saken, men fra torsdag av argumenterer Ødegaard prinsipielt: «Jeg har gitt beskjed om at det ikke er aktuelt å etablere egne bønnerom i Oslo-skolen. Skolen er en kunnskapsinstitusjon og ikke en religiøs institusjon.»
Carl I. Hagen er vingeklippet på nasjonalt nivå, men hans politiske klo er gjenkjennelig fra hans posisjon som gruppeleder for Oslo Frp. Onsdag sendte han pressemelding om at Hellerud videregående skole, som første skole i landet, tillater et muslimsk bønnerom. «Første bønn blir i morgen, torsdag, kl. 14.20», het det. Før timen opprant hadde han altså lyktes i å få Høyre til å reagere prinsipielt. Det skal vi – minoriteter og majoritet – være glade for.
I nabolag hvor parabolantennene står innstilt på opprinnelseslandene og både borettslag og skoler har et mangfold av minoriteter, er det først og fremst skolen vi har som arena for styrking – eller i det minste ivaretakelse – av samfunnets sammenhengskraft, dette lett pompøse begrepet som ble mye benyttet under den verdikonservative vendingen i Danmark for ti år siden, men som vi ikke av den grunn bør avholde oss fra å bruke. Norske skoleeiere, som det nå heter, altså fylker og kommuner, bør etter fransk mønster insistere på skolen som en sekulær sone. Koranskolene og søndagsskolene driver jo menighetene godt selv. Og selv om rektor ved Hellerud videregående fremholder at det ikke var bønnerom de ville tilby, men stillerom til bruk også for bønn, husker vi fra i fjor at det var muslimske elever som presset på for bønnerom. Konsekvensen av å nekte dem dette, bør være at også kristne skolelag fjerner den religiøse utsmykningen i de bomberommene og klasserommene de sikkert i årevis har disponert. Å be sammen på skolen er det ingen som nekter noen, heller ikke Frp og Høyre. Det er instiutsjonaliseringen av religiøse rom i skolen man nå har satt foten ned for.
Høyre hadde tatt seg bedre ut dersom avgjørelsen var fattet uten presset fra Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet. Men sånn er det med prinsipper, de kommer helst til anvendelse når det er beleilig. Kanskje burde Høyre være tilsvarende smidig i spørsmålet om skolekretser. I den saken holder partiet seg med et i og for seg aktverdig prinsipp om at en elev er en elev, uansett religion og etnisitet, og andelen minoritetsspråklige skal ikke bestemme hvem som får gå på skole hvor. Små justeringer av skolekretser vil imidlertid gi store utslag i retning av en mer balansert sammensetning av elever. Det er et viktigere integreringspolitisk tiltak enn saken om bønnerom. Man bør ha en pragmatisk holdning til prinsipper. Her kan Høyre lære noe av seg selv.
HG