Hesten går over hinderet, spydet står i gresset og Anne Rimmen er blå. Seilerne runder en bøye, og det ble likevel ikke Ding Ning i ping pong, og så gråter pistolskyttersken og Anne Rimmen er rød. Er det birøktere? Det er fektere.
Gratulerer med sølvet i kårde, Bartosz Piasecki – da var det sagt – og så var det land-hockey halve natten, og de synkrone stuperne bobler til overflaten. Og det er benkpress. Anne Rimmen er i grønt.
For oss idrettsfremmede som trenger femmila på ski for å suges skikkelig inn, er sommer-OL fint, men babelsk forvirrende, og vi medgir at omkringstoffet behøves, og faktisk i år endelig fenger. Dette siste sitter langt inne, derfor skal det ut: Det gjelder disse reporterne, og særlig én, som dukket opp med omkringstoff for et par leker siden og som snakket så salvelsesfylt at det rant av ham, ja så pompøst at bare Morgenbladet på sitt verste overgikk ham, han er gått fra gyselig til god. Hvem? Enten heter han Jan Petter Saltvedt, eller han het Christian Nietzsche, Nisje, Niske, Smith, vi får ikke med oss skrivemåten i farten på fjernsyn, men uansett hører man under lekene at disse har dannet skole både med sin utbroderende, ofte anmassende fortolkning av emosjonelle øyeblikk og i sine artige, eller søkte, idrettshistoriske parallellkjøringer, for de har fått følge også av en Bjørntvedt. De egentlig sportinteresserte klarer seg jo med Jon Herwig Carlsen-skolen, altså det direktekommenterte akkurat nå, men for oss som ikke av oss selv ser poesien i et kårdestikk, og ikke rekker å sanse at noen kommer opp bakfra, fungerer disse nyfortellende omkringreportene som støtteappparat for innlevelsesevnen. I sin avhandling fra 1795 Über naive und sentimentalische Dichtung, skiller dikteren Friedrich Schiller mellom det direkte opplevende menneske, som han kaller det naive, kall det Jon Herwig Carlsen, kontra det menneske, kall det Schiller, eller kall det oss lisensbetalere som er mer fremmed i verden blitt og som trenger omveien om det sentimentale for å bli grepet, som vi denne uken ble, av badminton, pistolskytingen og av fektningen.
Dette satt altså langt inne, for vi har gremmet oss over denne reporterskolen lengre enn vi har gledet oss, og vi skulle i utgangspunktet være rasende på NRK for å ha OL i ni kanaler, men det skal de ha, disse sentimentale, de prøver på noe, og det er underveis til å bli godt. Og i kveld er Anne Rimmen kanskje i blått.
HG