Denne uken publiserte VG den andre psykiatrisk sakkyndig-rapporten, skrevet av Agnar Aspaas og Terje Tørrisen. Det var et riktig valg. Alle de viktigste grunnlagsdokumentene i 22. juli-saken må kunne gjengis på en meningsfylt måte uten å gå på bekostning med personvernet. Det gjelder også de taushetsbelagte barnevernsrapportene, som retten i dag skal avgjøre om skal frigis.
Morgenbladet har forståelse for den psykologiske forklaringskraften som lå i den første rapporten til Sørheim og Husby, men ikke nødvendigvis konklusjonen. Rapporten har siden den kom vært gjenstand for intens kritikk fra de som vektlegger den «politiske forklaringen» på Behring Breiviks handlinger. I dag, når man kan sammenligne de to rapportene, er det interessante trekk, utover tilregnelighetsspørsmålet, som trer frem. Tørrisen og Aspaas, som til en viss grad ses som «forsvarets psykiaterpar» konkluderer på ingen måte (slik forsvarets vitner denne uken har forsøkt å sannsynliggjøre) at politisk ekstremisme alene kan forklare 22. juli. De to rapportene viser ulike medisinske resonnement på vei frem til henholdsvis paranoid schizofreni og narsissistisk dyssosial personlighetsforstyrrelse. I den siste rapporten er dynamikken mellom psykologiske faktorer og den påståtte «selvradikaliseringen» til Behring Breivik noe mer klargjørende, og den legger faktisk også mer vekt på de alarmerende beskrivelsene fra Barne- og Ungdomspsykiatrien av ham som fire åring.
I bakspeilet er det også lett å se hvor grunnleggende annerledes forutsetninger Aspaas og Tørrisen startet med. Store deler av rapporten forholder seg til en langt fremskreden politietterforskning og ikke minst: de to siste psykiaterne møtte en drapsmann som hadde lest den første rapporten om seg selv og deretter endret taktikk. Han gikk i overgangen fra februar til mars fra å snakke «ivrig» om Knights Templar ifølge politiavhør, til å kalle det «pompøst» og «et glansbilde». At Behring Breivik kjører sitt «tilregnelighetsprosjekt» er enkelt å se – ikke minst i rettssalen. Derfor er det riktig av Rettsmedisinsk kommisjon å kreve grundige redegjørelser av Tørissen og Aspaas. Det betenkelige er bare at den ikke har stilt like kritiske spørsmål til den første.
Det er ingenting ved Anders Behring Breiviks opptreden, i hvert fall slik han fremtrer i retten, som tyder på at han ikke forstår hva han har gjort. Selv om boblen hans virker totalomsluttende, selv om boblen har islett av vrangforestillinger, og selv om han viser seg lett krenkbar når den pirkes bort i. Men det viser også at spørsmålet om tilregnelighet ikke det eneste dette handler om. Kanskje heller ikke det viktigste. Tilregnelighet er selvsagt viktig for rettsstatens institusjoner og det som kalles vår almenne rettsfølelse. Men i tillegg gjelder det å forstå mest mulig, forstå alle tingene som gikk galt. På vei til rettssakens niende uke har ingen inngang – fascisme, krenkbarhet, empatimangel eller spillavhengighet, kastet det definitive oppklarende lys over Breiviks handlinger. Alle delforklaringene kan bringe oss nærmere riktignok. Vi kan ikke forvente én stor nøkkel skal låse opp det mysteriet som et menneske er.
LL