Fattige enker, faderløse og «vanføre» har vi kommet til at vi støtter best over skatteseddelen. Det samme gjelder hungersrammede i helt andre deler av verden. Hvorfor skal det være annerledes når det gjelder romfolk som tigger, dersom vi altså vil yte en skjerv også til romfolk?
Av argumentene som fremføres for at tigging fortsatt skal være lov er det særlig ett som fører på ville veier: At vi har godt av å se elendigheten. Hvis det er slik at man ikke tror armoden finnes før vi ser den på nært hold, bør vi styrke pedagogikken i skolen, velge bedre medier, reise mer, og generelt søke å skjerpe vår evne til innlevelse.
Når Europa for øvrig har forbud mot tigging samtidig som de satser stort for å bedre forholdene for romfolk, hvorfor skal Norge tillate tigging? Fordi vi er «verdens rikeste land» og bør unne oss den luksusen det er å ha bedre samvittighet – selv om det ikke hjelper noen? Er tiggerne å betrakte som naturalistisk kunst i de rikeste hjem?
Det er ikke vår samvittighet dette bør handle om, men om den lille hjelpen vi vil kunne bidra med til et stort problem, altså integreringen av romfolk i Europa. Til dette har vi skatteseddel og en europapolitikk. Dersom også dette blir for abstrakt, og vekker for lite av den gode barmhjertighetsfølelsen, får vi stramme oss opp og huske på at det faktisk er sammenheng mellom vårt eget arbeid, våre skattepenger, offentlige budsjetter og forholdene i den store verden.
Fremskrittspartiets forslag om å forby tigging på offentlig sted behandles av Stortinget i juni. Høyre har vedtatt å støtte forslaget. Fremskrittspartiets argument i bistandspolitikken: å hjelpe der nøden er, for å få mest hjelp per krone, er godt, men bare så lenge det etterfølges av faktiske bevilgninger. Til dette siste er det Arbeiderpartiets støtte behøves. Men Arbeiderpartiet er underlig taust. Det skyldes at partiet er splittet i saken. Vi håper Arbeiderpartiet finner frem til sine beste tradisjoner og bestemmer seg for å støtte et forbud. Det er fra Arbeiderpartiet vi forventer en kjølig og rasjonell tilnærming. Mange rygger ved kjøligheten.
En del vil assosiere til de overgrep som ble begått mot omstreifere i sosialpolitikkens navn. Men erkjennelsen av at det ble begått overgrep da enkelte grupper ble tvangsinnlemmet i det norske systemet, bør ikke gjøre at man er engstelig for å konkludere ut fra sosialdemokratiets beste tradisjoner, slik disse blant annet er uttrykt i slagordet «gjør din plikt, krev din rett».
Det er altså ikke interneringsleire og sterilisering man bør assosiere med et slikt gammelmodig prinsipp, men for eksempel tiltak slik vi ser i de fleste store byer der man ser langt flere fattige med en offentlig tildelt feiekost enn vi gjør her. Det er et sted å starte den praktiske tenkningen. Kirkens Bymisjon, og alle oss andre, vil uansett ha nok elendighet å ta seg av. Og behov for enkle sanitærtilbud for hjemløse europeere, som uansett vil komme, men sysle med annet enn tigging, vil det uansett være.
HG