Annonse
14:51 - 10. mai 2012

La høyre være høyre

Annonse

Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen. En arbeidsgruppe ledet av Torbjørn Røe Isaksen (RØD Isaksen, som han nå kalles av partifeller) har lansert Høyre som et parti for «vanlige lønnsmottagere». Partiet vil jobbe mot sosial dumping, frede sykelønnen og beholde både tariffavtaler og skattefradrag på fagforeningskontingenten. Går du til arbeidspartiet.no kommer du rett til Høyres nettsider.

Velferd, velferd, velferd. Politikken dras mot det alle er enige om, og derfra står kappløpet om å lansere de mest effektive administrasjonsløsningene. Hvis Arbeiderpartiet også nå kan bli partiet for bedriftseiere, Senterpartiet kan slippe å representere bøndene og Kristelig Folkeparti kaster bekjennelsesparagrafen, kan vi virkelig få fullt fokus på den rene administrasjonen av Norge.

«Sentrumsidealet» som preger politikken, kan vi også se innenfor politisk teori, der de universialistiske og generelle teoriene til Jürgen Habermas og John Rawls har dominert i flere tiår. Det er ikke vanskelig å forstå tiltrekningen mot et rasjonelt og «opplyst» konsensus-demokrati. Spørsmålet er bare om det er slik demokratiet fungerer. NHO-sjef John G. Bernander har i hvert fall ingen problemer med å gjenkjenne interessemotsetningen mellom seg selv og arbeidstagernes side. Denne uken bekymret han seg over om Høyre, med Røe Isaksens nye linje, skal begynne å lytte til LO og de rødgrønnes «bastante motstand mot reformer i arbeidslivspolitikken». Partifeller slår tilbake ved å vise til «Høyres sjel»: Michael Tetzschner mener noen av forslagene er mer radikale enn den rødgrønne regjeringens og Civita-leder Kristin Clemet roser Venstre(!) for å være det modigste partiet på borgerlig side.

For noen år siden var det stor oppmerksomhet om belgiske Chantal Mouffes politiske teorier – som hun utviklet i opposisjon til Habermas’ hegemoni. Hennes understrekning av at demokratiet ble – og blir – til gjennom interessekamp virker enda mer aktuell nå. Mouffe mener at sunne politiske systemer kjennetegnes av klare fronter og tydelige alternativer, og at demokratiet i motsatt fall vil forvitre. «Den rasjonelle konsensus» kan, mot sin edle hensikt, etablere fiender i stedet for motstandere i politikken, og slik gi seg utslag i ekstremisme og populisme.

Mouffes relevans er forsterket ved at hun tenker ut fra en «egalitær» sosialdemokratisk posisjon, som vi nettopp har tradisjon for i Norge. Altså har vi grunn til å si at Norge – hvis politikere velger å tydeliggjøre, ikke tilsløre – faktisk har et godt fungerende demokrati. Høyres strategi er uten tvil sterkt inspirert av de svenske Moderaterna, som fikk brakseier under valget i 2006 med slagordet «Sveriges enda arbetarparti». Men det svenske høyrepartiet lå mye lenger til høyre enn hva det norske lyseblå Høyre gjør. Det gir grunn til å tro at Høyres forsøk på å kopiere suksessen bare vil gjøre landskapet unødvendig forvirrende.

Så kan man innvende at partiets politikk kun er en justering, og at det er «innpakningen» partiet låner fra sin motstander. Da er det jo bare billig retorikk, og ikke mer å snakke om.

 

LL

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Leder