Aktuelt

Sytepaver

Norske milliardærer er flere og rikere enn noensinne.

Norske milliardærer er flere og rikere enn noensinne. I dag er det 168 milliardærer i Norge, en fordobling siden de rødgrønne overtok regjeringsmakten i 2005. En liten pamflett, De superrike, signert Klassekampen-journalist Mimir Kristjánsson, har lykkes i å skape en bred offentlig debatt om norske milliardærer, kanskje fordi den ikke er vinklet mot milliardærenes rikdom, men mot deres sutring. For eksempel: Stein Erik Hagen sier fra sitt hus på 2300 kvadratmeter i Larvik at «det er verre her i landet enn noen gang». Skipsreder John Fredriksen sier, fra sitt hus i London på 2700 kvadratmeter, at han «ikke orker mer, han blir syk av Norge». Milliardærene kaller offentlig debatt for «Zimbabwe-metoder», SV-politikk for «misunnelse», Norge er en bananrepublikk og staten er et sted der bare inkompetente mennesker jobber. De truer regelmessig med å flytte ut av landet som de har bygget seg søkkrike i. Kristjánssons retorikkvinkel gjør det mulig å ta opp en debatt vi ofte skygger unna. For selv om folk flest oppfatter mengder av romerske dampbad, yachter og hyttepalasser som langt over grensen for det anstendige, er det forbundet med «jantete» trangsyn å henge seg opp i andres luksus. Folk som sutrer, skjeller ut velferdsstaten, oppviser uhøflig munnbruk og mangel på folkeskikk, derimot – det er noe storsamfunnet har sanksjonsmekanismer mot. Det interessante med forskjellsutviklingen er at ingen ønsker den, og likevel skjer det. I befolkningen mener 70 prosent at det bør være en hovedoppgave for politikerne å skape mindre forskjeller. Da Morgenbladet for tre år siden skrev at vi opplevde en historisk gullalder for Norges rikeste, sa både Kåre Willoch og Thorbjørn Jagland at utviklingen, fra deres side, ikke hadde vært ønsket. For tiden hører vi ofte en økonomisk «devise» som går ut på at perioder med høy økonomisk vekst vil gjøre alle rikere – og de rikere blir enda rikere. Men ifølge Einar Lie, professor i økonomisk historie ved Universitetet i Oslo, trenger det ikke være slik. Han viser til etterkrigstiden, da Norge hadde stor økonomisk vekst og samtidig fall i de rikeste inntektsandeler. Og gir en normativ forklaring – at likhet oppfattes som rettferdig. Det kan altså ikke bare være manglende evne, mens også manglende vilje hos økonomen Jens Stoltenberg som gjør at det nå er like store forskjeller under ham, som på 1930-tallet. Mens de rikeste i snitt tjente 26 gjennomsnittelige årslønner på 1980-tallet, tjener den samme gruppen nå 178 årslønner. Dette forteller oss hvorfor det ikke handler om norsk misunnelse og avsky for luksusymboler. At ett menneske kan kjøpe 178 andre mennesker til å jobbe for seg, sier noe om makt og eierforhold. Mer og mer forskning, blant annet boken Ulikhetens pris som nylig kom på norsk, dokumenterer at nesten alle faktorer i menneskelivet – fra levealder til mentale sykdommer, fra fedme til vold, påvirkes av et samfunns grad av likhet. Også de rike har det bedre i likhetsorienterte samfunn. Men det høres ikke ut som om budskapet har trengt helt inn. LL

Mer fra Aktuelt