Annonse
04:00 - 08. april 2011

Sorteringssamfunnet

Annonse

En rutine om ultralyd til alle gravide i uke tolv, vil føre til en utryddelse av mennesker med Downs syndrom, skriver Marte Wexelsen Goksøyr i denne utgaven av Morgenbladet. Dét – skriver Goksøyr, som selv har Downs syndrom – går det ikke an å bortforklare. Og så ærlige må alle være i denne debatten: Hun har helt rett.

Arbeiderpartiet har landsmøte denne helgen og hvis diskusjonen tas der kan vi vente en spraydusj av tåkeprat. Ap har programfestet rett til tidlig ultralyd, samtidig som Jens Stoltenberg hele tiden sier at «det er uaktuelt å legge opp til utsortering av barn med Downs syndrom». Det er, når man går til den medisinske statistikken, i praksis en bløff. Ap vil legge til rette for å minimere antall barn med downs. Hvorfor sier de det ikke rett ut?

Det er tankevekkende at man må helt ut til Kristelig Folkeparti, en sekt der medlemmene må avlegge trosbekjennelse, for å finne et verdistandpunkt i ultralyddebatten. På partienes landsmøter denne våren tok først Sp, så SV, og til slutt Venstre spørsmålet ut av programmet, på grunn av sakens kompleksitet. Og tidlig ultralyd er komplisert, fordi teknologien gir oss en mulighet til å dempe foreldres største frykt, at det skal være noe galt med barnet som er i magen.

Likevel: Det ryddige sporet i denne debatten er å spørre seg om hva staten skal ha ansvar for. Rundt 60 prosent av kvinner tar uansett tidlig ultralyd, på personlig initiativ og utenfor den offentlige svangerskapskontrollen. Vi mener ordningen bør være slik. Vurderingen av hvor store belastninger man kan tåle som foreldre, og valget, lettelsen eller skammen, er eksistensiell og privat. Det er ikke statens rolle å fortelle oss hvem som har livets rett, eller hva som er en vellykket samfunnsborger.

La oss tenke oss at vi har «statlig ultralyd» i tolvte uke. Det første som vil skje er at det blir enda tyngre for de familiene som faktisk får barn med funksjonshemninger. Signalet fra staten er entydig: Vi har lagt alt til rette for at dere skal velge bort «problemet», så du må være gal om du velger å bære barnet frem. Først blir den funksjonshemmede offisielt definert som uønsket liv, deretter blir skammen privatisert.

Den andre mulige konsekvensen har motsatt fortegn. Det blir lettere for fortvilte foreldre å legge skylden på helsevesenet når «noe» går galt. Helsemodeller som legger opp til store garantier og rettigheter for «brukerne» har en tendens til å masseprodusere søksmål. Disse to forestillingene, om privat skam og statlig skyld, vil skape mistillit mellom to instanser som er nødt til å samarbeide om en sårbar tredjepart.

Det finnes ingen «statlig garanti» mot naturens gang, selv om moderne mennesker er troende til å kreve det. Det vil uansett bli født barn med skader eller sykdommer. Barn som gir foreldrene utfordringer de aldri hadde forestilt seg, som kommer med sjokk og sorg, men også store gleder. Den kunnskapen slike barn – og foreldrene deres har – er egentlig uvurderlig for alle som interesserer seg for hva livet dypest sett handler om. Den eksistensielle debatten er tydeligvis for tung for Arbeiderpartiet. Den lar seg ikke forene med å representere den strebende middelklassen med dens frykt og forakt for svakhet.

Nordmenn med Downs utgjør en minoritet der mange jobber til daglig, de opptrer fast på kulturarrangementer, (Dissimilis) – og de stemmer ved valg. Nå må de se på hvordan storsamfunnet planlegger å fjerne folk som dem i fremtiden. Inger Hagerup kalte dem vår søster og vår bror. De føler det nok ikke sånn nå. ll

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Leder