De konfronterer nå regjeringens harde linje mot de 3000 papirløse enkeltmenneskene som har levd blant oss i Norge i mer enn fem år. «Teateret er ikke en domstol der vi skal etterprøve myndighetenes asylpolitikk,» sier de ved Nationaltheatret. Og så gjør de nettopp det. I serien Papirløse fortellinger møter til sammen seks papirløse hver sin skuespiller. Seks «enkeltsaker», seks «returnektere». Onsdag denne uken: Trampeklapp og tårer i en fullsatt publikumsfoajé. Kjersti Botn Sandal, vestnorsk skuespiller, og Babak Majed, iranskkurdisk flyktning. Fragmenter fra Babaks liv gjenfortelles i biografiske skisser og dramatiserte avhør, og i vekslingen oppstår, et dokumentarisk teater vi sjelden ser på landets hovedscene. Babak Majed, 31 år, iransk kurder. Mor, far, to søstre og en lillebror, alle politisk aktive. Flere kolleger og familiemedlemmer arrestert. Flyktet til Norge i 2003. Etter tre år, avslag på søknad om asyl. Fratatt all legitimasjon: sitt elektroniske id-bevis, bibliotekkort, skattekort, arbeidskontrakten med et hotell. Men han har fortsatt historien om seg selv, selv om han er fratatt alt annet. Forteller om sin første kjæreste. Om sin far som bygde modellfly. Dem han ikke får møte igjen. Siden 2006 har Majed ikke kunnet reise, ikke studere. Ingen fast plass å bo. Fem dager her, ti dager der. – Dette er ikke teater, det er jo livet mitt, sa en av de papirløse etter forestillingen. – Vi undergraver ikke en politisk avgjørelse, men vi viser virkeligheten slik den er. Det er frivillig om publikum er interessert i den delen av vår virkelighet, sier teatersjef Hanne Tømta. Ann-Magrit Austenå i NOAS svarer på spørsmål fra teaterpublikum etter forestillingen. Hvorfor reiser de ikke tilbake? Det er sammensatt. Noen har ikke noe hjemland å reise til. Noen har en dypt internalisert frykt for det de har reist fra. Noen har brent broer, politisk, økonomisk. Men de er her. Og de kommer til å bli her. Det er oppstått en humanitær situasjon som vi ikke lenger kan møte med frykt for å miste kontrollen. Frykt for at det vil komme så mange til Norge hvis vi tenker individuelt og viser menneskelige hensyn. Vi må utfordre denne frykten som sier at vi må være så strenge for å være rettferdige. Noe er også i gjære på Henie Onstad kunstsenter i Bærum kommune. Dit kommer hver søndag i advent en statsløs flyktning for å fortelle om et kunstverk fra samlingen. Første søndag i advent: Den 27 år gamle jusstudenten Mahdi Hassan Alnnajjar velger seg Per Inge Bjørlos installasjon «Kjærleikstunellar». Mahdi er fra Rafah i Gaza, og arbeidet sammen med sin kamerat med å grave tunneler for å få mat og varer over fra Egypt. Så blir kameraten drept i en forferdelig ulykke. Mahdi må bære den døende vennen ut av det klaustrofobiske mørket. Siden den dagen har han ikke vært den samme. Han kan ikke dra tilbake. Kan ikke. Kunst er å møte de andres liv. Mahdi delte fra sitt. Førstkommende søndag kommer fysioterapeuten Khalid Abuwarda fra Palestinaleiren i Oslo til Høvikodden. Hvis han ikke allerede er tvangssendt ut av landet, slik det skjedde med palestineren «Mohammed» tirsdag 6. desember, uten større medieoppmerksomhet.
AvdH