Maleren er dømt til ubetinget fengsel i to år for å ha unndratt millioner i skatt, en straff som samsvarer med rettspraksis på feltet. Dommen har likevel, på ny, viklet oss inn i Nerdrum-mytologien. Er dommen mot Odd Nerdrum det endelige beviset på at kitschkunstneren er forfulgt? Eller holdes vi som gisler av kunstnerens grandiose selvoppfatning? Det var spørsmålene da Norsk Kritikerlag arrangerte debatt med tittelen «Provokasjonen Nerdrum» sist torsdag.
Denne uken bringer vi utdrag fra debatten, der kunstsosiolog Dag Solhjell og Stig Andersen fra Norsk Filminstitutt representerer ytterpunktene. Solhjell sammenligner skattesaken med Dreyfus-saken, der «fordommer har erstattet rettferdighet». Andersen avviser blankt enhver påstand om forfølgelse og hevder at det er Odd Nerdrum som bevisst og med vilje har plassert seg på utsiden av det moderne demokratiet. De andre to paneldeltagerne, sjefkonservator ved Henie Onstad Kunstsenter, Caroline Ugelstad og Lars Toft-Eriksen, kurator ved Stenersenmuseet, stiller seg utenfor debatten og betrakter den på en generasjons avstand.
Caroline Ugelstad skriver at hun er overrasket over den ensidig negative og kollektive kritikken av Nerdrum på 1960- og 70-tallet. Hun mener Nerdrum-kritikken sier noe både om disse tiårenes kunstneriske strømninger, og om den norske kunstverdenens trange rammer. Det er altså mulig å anerkjenne «forfølgelsesteorien», uten å tilhøre «menigheten» av sentrale Nerdrum-støttespillere i kunstetablissementet. Og det er bra! Bare ved å erkjenne at norsk kunstmiljø til tider er smålig, snevert og trendstyrt, kan vi komme ut av den hengemyra Nerdrum-debatten er. For hvilke krefter er det som settes i sving når mottagelsen av en kunstner og hans verk polariseres på denne måten?
Det karakteristiske for Nerdrum-resepsjonen er at den bare har hatt to uttrykk: Tilbedelse eller demonisering. Odd Nerdrum har hatt nytte av begge deler, særlig av demoniseringen, kan det se ut som. Det er antagelig derfor han har holdt på forfølgelsesmyten lenge etter at den hadde rot i virkeligheten. «Slaktet av kritikerne, elsket av publikum» er en sikker suksessoppskrift, i alle fall for å tilfredsstille pressens sensasjonshunger og få sympati i brede lag. Det er ikke bare vi, publikum, kritikere og kolleger, men i høy grad også kunstneren selv, som holdes som gisler for Nerdrum-myten. Det er på tide å vikle seg ut av det klebrige villniset, plassere ansvar, gjøre opp for seg – og gå videre.
Å snyte på skatten er en forbrytelse det ikke tas lett på i Norge. Det er blant annet derfor man betaler jurister i dyre dommer for å finne måter å unndra skatt på uten å bli tatt for det. Hvis anken i skattesaken fører frem uten at det foreligger nye opplysninger og Nerdrum slipper straff, ville det være en virkelig sensasjon. MKS