Annonse
04:00 - 19. august 2011

Forskjell på tvang

Annonse

Siden Paulsrud-utvalgets rapport om bruk av tvang i psykiatrien ble lagt frem på forsommeren, har debatten rullet og gått i Morgenbladets spalter. Vi har fått innspill fra pårørende, pasienter og fagfolk. Før den formelle høringsrunden, kan det være på sin plass å oppsummere debatten så langt. Hva har vi lært? Først og fremst at det er forskjell på 1) tvangsinnleggelse, 2) tvang overfor pasienter inne på sykehusene og 3) tvangsmedisinering. Få er uenige i at tvang kan være nødvendig i situasjoner der det er snakk om å redde liv. Samtidig er det vel ikke noen som kan unngå å se faren for at tvang brukes for ofte, i situasjoner som helt sikkert kunne vært løst med andre virkemidler. Er det virkelig nødvendig å tvinge en person som har vært utsatt for voldtekt til å kle av seg i andres påsyn? Må man fotfølge en pasient helt inn på toalettet? Svaret på spørsmålet om det er for lett å bli tvangsinnlagt i Norge, skrev blogger og forfatter Ida Jackson i et essay 22. juli, er ja. Ja er også svaret på spørsmålet om det er for vanskelig. Det er altså både for lett og for vanskelig å bli tvangsinnlagt i Norge i dag. Jacksons «tja til tvang» ble overdøvet av smellene i regjeringskvartalet og på Utøya, men er vel verdt å lytte til. Med sin erfaring som pasient og - med hennes egne ord, «profesjonell gærning» - gjennom flere år, sitter hun på verdifull kunnskap. Spørsmålet om man fortsatt skal ha lov til å bruke tvang, er fjernt fra de reelle utfordringene i psykiatrien, skriver hun. Idealet om frivillighet er spesielt komplisert. For når den det gjelder ikke kan ta ansvar for seg selv, hvem er da ansvarlig? I de aller fleste tilfeller av tvangsinnleggelse er det utslitte pårørende som ber om hjelp. Når det gjelder tvangsmedisinering, er bivirkningene så betydelige og effekten så diskutabel, at vi forstår de som synes døden er et mer fristende alternativ, slik den tidligere sykehuspresten Arnfinn Fiskå fortalte om den 15. juli. Det er forståelig at mange mener det vi trenger ikke er en tvangslov, men godt medmenneskelig skjønn. Like umenneskelig som å kreve at journalister skal finlese Vær Varsom-plakaten mens de står midt i hendelser som er så dramatiske at instinktene er det man navigerer etter, ville det være å kreve at helsearbeidere skulle stå rolig å se på pasienter på vei ut av vinduet, med henvisning til internasjonale menneskerettigheter. Men i spørsmålet om ansvar og strafferettslig tilregnelighet, kommer man likevel ikke unna jussen. Når det gjelder det mer spesialiserte ordskiftet mellom fagfolk, sitter vi med en følelse av at frontene er så etablerte, og motsetningene så grunnleggende, at det dreier seg om mer enn faglig uenighet. Like viktig som de saklige argumentene er det å undergrave meningsmotstandernes motiver og etikk. Et av de mest interessante teoretiske innspillene kom sjeflege Jan Olav Johannessen med 5. august. Hvis terskelen for tvangsbehandling settes så høyt at man i praksis krever en fullt blomstrende psykose før man griper inn, nekter man seg den forebyggende effekten behandling også kan ha. Frykten for feilmedisinering og bivirkninger er velbegrunnet. Men å tro at psykiatere ønsker seg flest mulig innlagte og kjemisk lobotomerte er urimelig konspiratorisk. MKS

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse