Annonse
04:00 - 15. juli 2011

Fiksjon og virkelighet

Annonse

Sofienbergparken, august 2007: Ambulansesjåføren Erik Schjenken og hans kollega overlater til politiet å frakte en hardt skadet mann, Ali Farah, som de opplever som ruset. Mange av dem som er til stede i parken, er opprørte over at den tilkalte ambulansen dro uten å ta Farah med seg. Da Farahs hodeskade viser seg å være svært alvorlig, blåser saken opp til en mediestorm der flere aviser på leder- og kommentarplass langt på vei konkluderer at ambulansepersonellet er rasister.

Denne uken, en måned etter at Dagbladet av Oslo tingrett ble dømt til å betale Erik Schjenken en million kroner i oppreisning for dekningen av den tragiske hendelsen, anker avisen dommen på samtlige punkter. En tilnærmet samlet norsk presse mener dommen er en trussel mot ytringsfriheten og et anslag mot selve samfunnsoppdraget, nemlig å påpeke institusjonell urett mot enkeltpersoner. Schjenken og hans støttespillere feirer dommen som en seier for personvernet, og en markering av en grense for hvor langt pressen kan gå i demoniseringen av enkeltpersoner.

De som mener dommen er en trussel mot ytringsfriheten, er særlig opptatt av å beskytte den fortolkende og vurderende kommentar- og lederjournalistikken. Takhøyden for sterke ord og rammende karakteristikker må være høyere i meningsjournalistikken enn i nyhetsjournalistikken, det mener vi også. Vi er likevel ikke overbevist om at det er pressens ytringsfrihet som står på spill i denne saken. Spørsmålet er om Dagbladet har gjort seg skyldig i bevisst produksjon av usannhet.

Dagbladet er ikke dømt for sine sterke meninger, hevder Schjenkens advokat Carl Bore, men for å jukse med fakta. Det er altså ikke kommentarskribentens konklusjon, men premissene for den som i ettertid er blitt korrigert. Farah lå ikke nede og var ikke bevisstløs da ambulansen dro. Han tisset ikke i buksene. Og han ble undersøkt. Mot bedre vitende, hevdes det, ga Dagbladet et annet bilde for å underbygge anklagen om rasisme. Bildet av rasisme ble underbygget, ikke bare av Dagbladet, men av de fleste norske medier og noen politikere. Det var ingen grunn til å tvile. Fotografiet av Farah på bakken sa alt. Hvem tenkte på å spørre om han var på bena da ambulansen dro? Uansett: Når vinklingen først er valgt – og det skal sies, i ambulansesaken virket den opplagt – er fakta som ikke passer inn, bare irriterende.

Mer enn noe annet forteller saken om empirien som alltid er komplisert og mangfoldig, i motsetning til modeller som vekker umiddelbar gjenkjennelse – og som alltid er banale og klisjépregede. Svart mann på bakken: forakt fra hvite omgivelser. Vi tror på rasismefortellingen, fordi vi kjenner den igjen. Men vi er ikke enige med Dagbladets sjefredaktør Lars Helle i at tingrettens dom er «hinsides». Langt ifra. Den er en påminnelse om at selv små forskyvninger i sakens fakta kan få dramatiske følger for fortolkningen av hendelsesforløpet.

Det er mulig at Helle har rett i at tingrettens dom er «basert på emosjoner for Schjenken» – nøyaktig slik mediekjøret mot ambulansepersonellet var basert på emosjoner for Farah. Det er slike emosjoner dyktige tabloidredaktører lever av å forenkle, forsterke og tydeliggjøre. Vi tror tingrettens dom er et uttrykk for alminnelig rettsfølelse. Ytringsfriheten kan ikke unnskylde manipulering av kjensgjerninger.

MKS

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse