Aktuelt

Prippenhet er ingen dyd

Det ser ikke ut i Morgenbladet om dagen! Verneombudet ligger i bøttekottet og får ikke puste. Men i disse eksamenstider, hvor solen skinner og svalene flyr høyt, så går våre tanker først og fremst til sensorene og særlig føler vi med dem som sitter med norskbunkene. Disse som sliter seg gjennom resultatet av den vekt man i undervisningen legger på sjangre. Skriv et essay, kåseri, debattinnlegg, en filmkritikk, en bokanmeldelse, et reisebrev, en bloggpost, en bruksanvisning eller en tale. Eller en lederartikkel (anbefales ikke). Og sensoren glipper med øynene, for sjelden er noe mer enn riktig, og sjelden er noe riktig galt. Og når vi så har tenkt på sensorene, så tenker vi med medynk på oss selv, redaktørene, og bunkene som vi får fra dem som har avlagt eksamen for noen år tilbake, men som fortsatt har kunnskapen om sjangre så altfor present og som sender kåserier, reisebrev, filmkritikker og bokanmeldelser til vurdering for trykking.

Til utvalget av teorier om hvorfor avissalget går ned heller vi til den at avisene er blitt kjedeligere. Ikke i utseende og anretning, men når det gjelder hva som står, ord etter ord, på linjene.

Når verneombudet må i bøttekottet, så skyldes det at Morgenbladet de siste ukene har fått fortiden i hus, alle aviser fra året 1819 til i dag, det er tonnevis med papir, og støvskyen står og vi nyser av forbløffelse, og befrielse, for vi ser at til alle tider er det mer temperatur, mer stil, og flere stilarter, enn det noe sted er nå. Man må til 1980-årenes norske musikkpresse for å finne tilnærmet samme heftighet som i mellomkrigstiden, bare stilskaperne Jan Arne Handorff og Herman Willis kunne oppvise et trøkk – med kunnskap og overdrivelser – som når opp mot det stortingspresident C. J. Hambro oppviste som litteraturanmelder. Og det er dette som helt mangler i tekstbunkene vi sitter med i dag.

Men Herman Willis er heldigvis stadig i vigør og et eksempel for våre unge. I avisen 6. mai anmeldte han den norske oversettelsen av Thomas Pynchons Against the Day, og konkluderte: «Hadde det ikke vært for en rekke svært dårlige oversettelser fra Gyldendal de siste årene, hadde jeg anmeldt denne til litteraturpolitiet med påstand om lovens strengeste straff: inndragning av opplaget.» Så var det at oversetteren den 20. mai forsøkte seg på et karakterdrap – basert på insinuasjoner om at Willis ikke har lest boken, men baserte omtalen på flittig googling og sin kritikk av oversettelsen på synsing uten bruk av ordbok. I etterkant har vi fått mange henvendelser om at vi må slutte å benytte Willis som kritiker. Når dette ikke tas til følge, skyldes det at det kun er på handlingsreferatplanet at Willis synes å ha brukt lesefrukter i for stor grad, uten å si hvor de kommer fra. Hans perspektiver på boken, og kritikk av oversetterens stil og ordvalg er derimot helt hans egen, og det verdifulle. Og etter vår vurdering er den interessant nettopp ved at den handler om det tillatte versus det gode. Oversetteren snakker om Galileasjøen, en tillatt form, men på norsk var det på Genesaretsjøen at Jesus gikk på vannet. For øvrig anbefales Montaignes slakt av Platons dialoger. Bare for å ha sagt at både slakteren og den slaktede er i godt selskap.

HG

Mer fra Aktuelt