Veien er kort mellom lån og løgn, sa Olav Duun. EUs toppolitikere, tyske Angela Merkel og franske Nicolas Sarkozy, legger nå all sin prestisje i å redde euroen. Derfor vil de til helgen trolig vedta et nytt krisefond på 500 milliarder euro, og sette alt inn på å holde Hellas innenfor eurosonen.
Så er spørsmålet: Når begynner Hellas å misligholde det første lånet? Hellas er, for alle praktiske formål konkurs – et land som må låne penger for å utbetale lønn og pensjon til statsansatte og har en statsgjeld på 320 milliarder euro. Det virker ikke som om europeiske politikere har innsett at de som har lånt Hellas penger må ta tap. Særlig tyske og franske banker, har lånt ut enorme beløp til den greske staten, i tillegg til at de eier mye av den greske banksektoren.
Gjeldens status er selvfølgelig avhengig av om det økonomiske systemet er innrettet på kreditor eller debitors premisser. Den norske økonomen Erik Reinert peker på at man allerede for 3500 år siden, i Mesopotamia, innså følgende: at med rentesrente ville finanssektoren vokse eksponentielt mens realøkonomien kun ville kunne vokse aritmetisk. Det betyr: Gjeld må slettes med ujevne mellomrom. Det er det eneste som kan føre til fortsatt vekst. I tillegg kan gode krisetiltak være å øke betalingsevnen (vi husker Kristin Halvorsen var rollemodell og dro på shoppingtur under den norske «finanskrisen»), samt devaluering. Disse veiene er stengt for Hellas med den kravpakken EU legger på bordet. Landet er fanget – ikke bare av sin gjeld, men også av euroen, som stenger for devaluering. Mange økonomiske eksperter – både fra høyre- og venstresiden – begynner nå å anbefale at Hellas trekker seg ut av europrosjektet og gjeninnfører valutaen drakmer. Den markedsliberalistiske økonomen Milton Friedman spådde allerede i 2002, fire år før sin død, at euroen ikke ville overleve sin første alvorlige krise: «Flere euroland vil kollapse innen fem til 15 år».
Aksen EU/Den europeiske sentralbanken/Det internasjonale pengefondet utgjør i dag et system på kreditors premisser. Det trygger finansinstitusjonene, fremfor å stimulere realøkonomien i krisetider. Det unnskylder ikke den greske regjeringen, som har styrt landet i en situasjon med unaturlig lave renter og sett gjennom fingrene med korrupsjon og skatteunndragelser. Likevel er det dypt problematisk å sette hensynet til euroen foran hensynet til gresk realøkonomi. Kutt i lønninger og arbeidsløshet kan sende landet ut i et større politisk kaos enn de demonstrasjonene vi nå ser, der Georgios Papandreou anklages for å være en marionett for en ond europeisk elite. Da hjelper det lite å fremstille det som om EU redder Hellas, vi vet jo alle likevel at EU mest av alt redder seg selv.
I Europa sluttet vi å sette mennesker i gjeldsfengsel på 1800-tallet, blant annet fordi det gir null økonomisk vekst. I praksis sitter Hellas i dag i gjeldsfengsel. Gjeldens kjerne handler ikke bare om man kan legge pengene på bordet eller ikke – men om forholdet mellom fortidens krav og fremtidens muligheter. Dette er det EU må se, at konkurs, sett fra debitorens ståsted, noen ganger er eneste vei fremover.
LL