Denne uken forandret Norge seg. I helgen fløy fire F-16-fly i formasjon lavt over Oslo. For å vise seg frem, til allmenn beundring. For å hedre våre helter. Alt i forbindelse med veterandagen. Norge hedret sine krigsveteraner med pomp og prakt som gir assosiasjoner til stolte krigernasjoner vi tidligere har trukket på smilebåndet av. De hedres for å drepe fienden i land langt borte, og det skjer på 8. mai, den dagen vi minnes dem som tappert forsvarte Norge mot den nazistiske overmakten. Den gang sa de: «Aldri mer!» Nå sier vi: Takk for at du er et lojalt instrument for å utøve vår politikk i fjerne land. Det er noe som skurrer her.
I helgen ble også siste rest av utenrikspolitisk opposisjon eliminert, idet den dyktige politiker Kristin Halvorsen kuppet SVs landsstyremøte og avverget en grunnlagsdebatt om hvorvidt norske flyangrep i Libya er i strid med FN-mandatet. Ingrid Fiskaa fortjener ros for å ha forsøkt å ta debatten. Men hun ga seg. SV stilte seg bak regjeringen, beslutning kom ovenifra – og vi forsto dagen etter at det må ha vært inngått en avtale internt i regjeringen. «Vårt meget betydelige bidrag» skal bli litt mindre betydelig når de første tre måneders bombing er unnagjort, forsikret både utenriks- og forsvarsministeren i Stortinget mandag.
Så nå venter vi bare på 24. juni. Da skal de slitne flyene hjem. 289 bomber er sluppet per 9. mai, det blir vel det dobbelte til midtsommer. I mellomtiden er det bare å lukke øynene. Vi får ikke vite hvem og hva norske bomber treffer, og sant å si er vi i tvil om våre to ministere heller vet det. Hvilken etterretningsinformasjon sitter de egentlig på som gjør dem trygge på at vi handler rett?
Det henvises stadig til mandatet om å beskytte sivilbefolkningen «med alle tilgjengelige midler». Men det snakkes lite om det punkt i FN-resolusjon 1973 som krever en umiddelbar våpenstillstand og slutt på angrep på sivile. Vi må derfor begynne å spørre: Hvor raskt er det mulig å avslutte bombingen?
«FN-resolusjonen er ment å virke avskrekkende, og i første omgang er det et mål å inngå våpenhvile. Forhåpentligvis vil den lede til en politisk løsning,» sa Jonas Gahr Støre da resolusjon 1973 ble vedtatt 17. mars. Men det var ingen som ivret for våpenhvile og politisk løsning i Stortinget mandag. Enigheten om å fortsette bombingen var trykkende. Det endte med at Støre selv måtte avslutte i Stortinget med å forsvare Ingrid Fiskaa og minne om at den brede politiske enigheten (som han ønsker seg) kan være et problem for det demokratiske ordskiftet – det vil si han brukte som vanlig ordet «dilemma».
Når målet var våpenstillstand, når det er så mye tvil om operasjonen, når vi realiteten har gått inn og støttet den ene parten i en borgerkrig, når Libya nå er delt og partene er i en stillingskrig, når tidligere erfaringer har lært oss hvor vanskelig det er å komme seg ut av en krig når man først er gått inn – så bør alle krefter nå lete etter måter å stoppe på. Våpenhvile. Presse frem forhandlinger. Valg. Valgobservatører. Og så må libyerne selv få en sjanse til å kvitte seg med diktatoren Gaddafi. Er det klima for å tenke slik i krigsnasjonen Norge?
AvdH