Annonse
04:00 - 14. januar 2011

Fra Nansen til Northug

Annonse

«Et nos petimus astra» – også vi søker stjernene. Det er mottoet når universitetet feirer sin 200-årsdag i 2011. Når VM på ski arrangeres i hovedstaden i slutten av februar, er det i nært samarbeid med Universitetet i Oslo. Åpningen er en del av det offisielle jubileumsprogrammet, og medaljeseremonien hver kveld gjennom hele konkurransen er lagt til Universitetsplassen i Oslo sentrum. Ingenting er mer naturlig. 2011 markerer også 150-årsdagen for Fridtjof Nansens fødsel.

Ingen akademisk tradisjon er like intimt forbundet med skigåing som den norske, hovedsakelig på grunn av Fridtjof Nansen. Det var Nansen som lærte nordmenn at vi var «født med ski på bena», og han var dessuten en sentral skikkelse da Norge skulle løsrive seg fra unionen med Sverige og hevde sin selvstendighet som egen nasjon. Når Nansen feires, er det som regel polfareren og nobelprisvinneren som trekkes frem. Det som ofte glemmes, er at han også leverte betydelige bidrag til polarforskningen. Nansen var, som biologen Geir Hestmark har påpekt, både villmann og forsker.

Det er lite ved dagens hovedstadsuniversitet som minner om Det Kongelige Frederiks Universitet, med fire fakulteter – teologi, jus, filosofi og medisin – med i alt syv professorer og 18 studenter. I jubileumsåret 2011, med 6000 ansatte og opp mot 30 000 studenter, løftes universitetets betydning frem på andre måter. Universitetet har formulert tre visjoner for arbeidet med 200-årsjubileet: Norge skal vite at Universitetet i Oslo jubilerer. Oslo skal merke det. Universitetet skal benytte anledningen. Ja vel. Til hva da?

Å feire et jubileum er ikke bare en anledning til selvrefleksjon, det kan også være en ideologisk markering. Man kan simulere kontakt med opphavet, og slik sett feire en historisk identitet. Men institusjoners liv er som andre livsløp, der spedbarnet og oldingen bare har navnet felles. Hvor mye kan man forandre og likevel beholde en illusjon om kontinuitet? Riktigere ville det kanskje være å feire brudd og nye begynnelser. Det Kongelige Frederiks Universitet fra 1811, resultatet av hundre års kamp for et eget kunnskapssenter, og en viktig del av den mentale og institusjonelle nasjonsbyggingen, er borte.

Dagens universitet er ikke en institusjon for eliten der kunnskapsbærerne står i sentrum. Administrasjonen eser ut og de vitenskapelig ansatte har langt på vei resignert. Basisbevilgningene er satt under press de siste ti årene, og universitetsledelsen understreker at mulighetene til å foreta egne strategiske valg er blitt dramatisk forverret. Det viktigste universitetet kan gjøre i 2011, er å finne tilbake til og forsvare de verdiene som gjorde institusjonen til et universitet. Vi er enige i rektor Ole Petter Ottersens formulering om at Universitetet i Oslo er «viktigere enn noen gang». Men det er bare ved å gjenvinne respekten for kunnskap og arbeid, innover i egne rekker og utover mot samfunnet, at universitetet kan leve opp til sitt ærerike navn og bli et selvstendig korrektiv til skiftende politiske strømninger.

Det gir mening å si at skiløperen Fridtjof Nansen personifiserte den unge nasjonen Norge rundt forrige århundreskifte. Nå er det Petter Northug som har den rollen. Så kanskje har Norge det universitetet nasjonen fortjener?

MKS

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

«Tenk om Arbeiderpartiet i disse dager ikke hadde debattert trakassering, men hvorvidt partiet skulle fortsette i regjering med Høyre som juniorpartner, etter å ha lovet det motsatte…»
«Vi kan få kreft av kjøtt, det bekreftet Verdens Helseorganisasjon denne uken. Samtidig skaper filmen «Cowspiracy» blest om metangass fra husdyrhold (altså promp), som bidrar 22…»