«Det er bedre å tape i høyesterett enn å være som jødene, som selv skrev listene over hvem som skulle henrettes i konsentrasjonsleirene.» Det var jussprofessor Jan Fridthjof Bernts konklusjon på et møte i Akademisk forum på Blindern denne uken.
Møtet var initiert av dem som mener at oppsigelses-saken mot historieprofessor Arnved Nedkvitne i bunn og grunn dreier seg om universitetsansattes ytringsfrihet, og ikke – slik tingretten la til grunn da den ga Universitetet i Oslo fullt medhold i januar – om arbeidsmiljø. Hvem skal sette standarden for akademisk kritikk, og hvem skal avgjøre hvor grensen for akseptable ytringer og adferd går?
Reaksjonen mot Nedkvitne skyldtes ikke ytringenes innhold, men deres form, sies det. I et sunt og velfungerende demokrati er det legitimt å kalle valgte ledere for idioter, hvis man mener at de er det og ønsker å svekke deres omdømme. Det kalles politikk. Hvis man systematisk og over tid insisterer på det samme overfor kolleger på en arbeidsplass, kalles det trakassering. En professor ved et universitet har minst to roller, én som ansatt og én som faglig autoritet. Det er den enkeltes ansvar å balansere de pliktene som følger ansettelsesforholdet, med den friheten som er en forutsetning for den faglige integriteten.
Det mest iøynefallende ved passasjene som gjengis i domsavsigelsen, er at de virker som helt isolerte ytringer. Den underliggende konflikten for dem som nå mobiliserer under den akademiske frihetens fane, er kampen om universitetets sjel. Det viktigste ankepunktet mot dommen er at den forholder seg til universitetet som om det var en bedrift med produksjonslinjer og ikke en arena for kreativitet og faglighet. Og det kan ikke sies for ofte: Universitetet er ikke en bedrift. Det virker likevel urimelig å nekte for at det er en arbeidsplass.
Vi deler professor Bernts bekymring for Nedkvitne-dommens signaleffekt og mulige presedens. I motsetning til ham tror vi skaden kan bli større ved et eventuelt tap i høyesterett, særlig hvis så viktige prinsipper som ytringsfrihet og akademisk frihet gjøres til hovedtema. Å snakke om «ytringsfrihet» i denne sammenhengen gir i det hele tatt begrenset mening. Konteksten for Nedkvitnes isolerte ytringer er ressurskamp og uenighet om faglige prioriteringer ved Nedkvitnes institutt. Det er altså den akademiske friheten, det vil si muligheten til å praktisere sitt fag på best mulig måte som står på spill, ikke ytringsfriheten som sådan. Kanskje handler saken mest om en viss respekt for omgangsformer i ikke-homogene sosiale fellesskap. I spørsmålet om den akademiske kritikken, er vi enige med dem som hevder at ingen utenforstående instans kan legge føringer for den. Kritikk er en del av universitetenes samfunnsoppdrag, på samme måte som for pressen.
Da filosofiprofessor Camilla Serck-Hanssen, som var ordstyrer på møtet mandag, dro opp Pressens Faglige Utvalg (PFU) som et mulig forbilde for akademisk selvjustis, virket det helt rimelig: Ville Nedkvitnes ytringer blitt dømt i Akademikernes Faglige Utvalg (AFU) om noe slikt hadde eksistert?
MKS